Legemiddelindustrien

Lmi sendte allerede samme dag et svar på Aftenpostens artikkel 6. oktober om samarbeid mellom pasientorganisasjonene og legemiddelfirmaene ( se digitalis 4. oktober). Svaret ble først i dag tatt inn i avisen.
Onsdag 6. oktober deltok LMI i en debatt i Dagsnytt 18 om samme tema, og fremførte det budskapet som fremkommer i dagens svar.

Svaret i Aftenposten 11. oktober:

LEGEMIDDELINDUSTRI OG PASIENTER
Helge Lund, adm. dir. i Legemiddelindustriforeningen

Aftenposten har 5.10. en reportasje om legemiddelindustriens sponsing av pasientorganisasjoner som krever en kommentar. Reportasjen tar utgangspunkt i et oppslag i Tidsskrift for Den norske lægeforening, forøvrig et oppslag der noen av opplysningene om graden av sponsing raskt ble imøtegått. Som reportasjen i tidsskriftet er også Aftenpostens reportasje – og kommentaren av Aftenpostens journalist – skrevet for å skape et inntrykk av at kontakten mellom legemiddelindustri og pasienter er problematisk.

Legemiddelindustrien er trolig den bransje i Norge som tar etiske spørsmål i forbindelse med ekstern kontakt mest på alvor.

Ved årsskiftet reviderte Legemiddelindustriforeningen (LMI) sitt regelverk for kontakten med helsepersonell. Regelverket overvåkes av et internt råd som har fullmakt til å ilegge bøter på opptil 300 000 kroner. Dette regelverket inneholder trolig de strengeste etiske retningslinjer som gjelder for noen bransje i Norge – og de er selvpålagte. Både regjering og storting har uttrykt sin anerkjennelse for dette arbeidet. Også Legeforeningen og et flertall av legene har forstått nødvendigheten av et slikt regelverk, mens et lite mindretall leger protesterer heftig og tydeligvis mener at industrien skal ha en slags plikt til blant annet å tillate at leger man har invitert til faglige konferanser kan ta med seg sin ektefelle.

Legemiddelindustrien besitter den ubestridt beste kunnskap om nye legemidler i Norge i dag. Ikke så merkelig, kanskje, siden det er industrien selv som har utviklet disse legemidlene. Bransjen har en opplagt interesse av at helsepersonell vet mest mulig om medikamentelle behandlingsprinsipper, samtidig som kontakten med helsepersonell gir verdifull informasjon tilbake til industrien. Denne gjensidige interessen er grunnlaget for den gode faglige kontakten.

På samme måte er legemiddelindustrien interessert i at også norske pasienter er best mulig orientert om muligheter for å behandle sin sykdom. Med en åpnere informasjonsstrøm (ikke minst via Internett) og mer kritiske pasienter ser man at pasientene i økende grad er oppdatert om behandlingsmuligheter og stiller krav til både leger og samfunnet som kanskje kan føles ubehagelige. I dag har vi strenge regler som begrenser reklame for legemidler til forskrivere, som leger o.a. Men informasjon er mye mer enn reklame, og heldigvis kan ingen legemiddelkontroll i verden stoppe pasientenes selvsagte rett til informasjon – fra hvem de vil. Med i denne kontakten er av og til – men ikke alltid – sponsing, som for både ideelle organisasjoner og interesseorganisasjoner forøvrig.

Legemiddelindustrien ønsker at kontakten med pasientene foregår på en åpen og kontrollerbar måte. Aftenpostens kommentator mener at sponsing av pasientorganisasjoner reiser store integritetsproblemer. LMI tror dette er feil. Som det kommer frem i pasienttillitsmennenes uttalelser i reportasjen har hverken pasientene eller industrien noe å skjule. Det blir derfor uheldig når også SLK ser på dette som et "problem", slik det går frem i reportasjen. Men i den grad LMI kan bidra til å rydde reelle eller innbilte problemer av veien, gjør vi det med glede, for eksempel ved å etablere retningslinjer for kontakten. Erfaringene fra forholdet til helsepersonell viser at dette klarer industrien på egenhånd – resultatet blir snarere strengere på denne måten.


Aftenpostens kommentator ser en "åpenbar løsning", nemlig at det offentlige selv tar ansvar og "dermed gjør behovet for sponsing fra legemiddelbransjen overflødig". LMI ser det som svært positivt dersom myndighetene øker sin støtte til organisasjoner som arbeider for å bedre pasienters informasjon og bevissthet om egen sykdom, slik pasientorganisasjonene gjør. Men dette reduserer ikke behovet for støtte og samarbeid med langt flere enn myndighetene.

Til slutt vil jeg advare mot en holdning til pasienter som en gruppe som skulle ha egne og strengere regler for å fremme egne interesser enn andre grupper. Når Aftenpostens kommentator ser det som et problem at pasientorganisasjonene "så åpenbart løper industriens ærend", men legger til at de med rette kan hevde at "dette også er til deres eget beste", så er dette en merkelig innstilling. Jeg regner med at "problemet" som kommentatoren viser til, gjelder de tilfellene hvor legemiddelindustri og pasienter har sammenfallende interesser – og hva skulle være så galt med det? Pasientorganisasjonene gjør ikke annet enn å fremme egne, legitime interesser. En av disse interessene er naturlig nok å sikre pasientene den beste behandling.