DM Arena-møtet om den kommende prioriteringsmeldingen ble avholdt på Pressens hus og digitalt.
Bekeng: – Står overfor tre store dilemmaer
Statssekretær Karl Kristian Bekeng (Ap) holdt innlegg om prioriteringspolitiske dilemmaer, og han trakk frem tre punkter som han mener det blir viktig å diskutere fremover.
– De tre kriteriene skal fortsatt være nytte, ressurs og alvorlighet, men det finnes likevel tre dilemmaer vi må debattere. Det ene er om vi kun skal regne helseøkonomisk på nytte, eller om vi skal ha et bredere, samfunnsnyttig beregning. Det andre er om vi skal vekte full tilgjengelighet for alle, eller om antallet nye metoder skal vekte tyngre. Og det tredje handler om når vi vet nok om en behandling fungerer.
Bekeng fortalte at han er skeptisk til å ta inn samfunnsøkonomiske vurderinger.
– Sverige har prøvd seg på dette, men gått bort fra det. Slike vurderinger kan gjøre at det blir diskriminering av mennesker som står utenfor arbeidsmarkedet, for eksempel. Dette må vi vokte oss for, sa Bekeng.
Full tilgjengelighet, men begrensede metoder var det neste punktet for Bekengs presentasjon.
– Om vi skal ha full tilgjengelighet for alle pasienter, men begrenset metoder er et gjentakende spørsmål, hvor Norge nå vekter full tilgjengelighet for alle. Dette er grunnen til at Norge ofte bruker lang tid på godkjenning, vi må gjennom mange diskusjoner og forhandlinger. En del andre land bruker mindre tid, de har flere tilgjengelige medisiner, men for færre pasienter. Vi må huske at noen grupper da faller utenfor.
Det siste dilemmaet handlet om nye former for behandlinger.
– I Hurdalsplattformen peker vi på persontilpasset medisin, hvordan systemet kan takle en slik endring og hvordan vi skal fordele risikoen når vi ikke har nok dokumenterbar nytte. Hvem skal frembringe dokumentasjonen? Nå venter vi halvparten av tiden på dokumentasjon, vi må klare å korte ned tiden, men det offentlige må ta del i det. Vi må finne ut hvordan fordelingen av risiko skal være, og hvem som skal ta gevinsten. Vi har gode registerdata i Norge, selv om vi sliter med å finne ut hvordan vi skal utnytte disse, sa Bekeng.
Magnussen: – Viktig å diskutere problemstillingene
Professor i helseøkonomi ved NTNU, Jon Magnussen, reflekterte rundt hvilke spørsmål en ny prioriteringsmelding kan gi svar på.
– Prioritering diskuterer vi løpende, men en ny melding gir grunn til å brette ut problemstillingene på ny. Gruppe versus individ er en diskusjon som må tas. Nå har vi en vurdering av alvorlighet basert på gjennomsnittlig alder ved sykdomsutbrudd. Alternativet er å ta hensyn til individuell alder, da kan for eksempel en 40-åring få behandling, men en 70-åring få nei til samme behandling. Dette innebærer at vi innfører alder som et eget prioriteringskriterie.
Magnussen tok også opp viktigheten av god styring, og at det kan måles på om vi har et system hvor det er åpenhet og transparens på hvorfor beslutninger fattes, deltakelse, ansvarliggjøring, organisatorisk integritet og policy-kapasitet.
– Krysser vi av for disse fem punktene så er vi ganske trygge, men hvis ikke må vi ta grep og gjøre noe med det. Vi må ha en diskusjon rundt prosessene, men innenfor de rammene som er satt, sa Magnussen.
Gran: – Vi kan ikke lene oss tilbake og vente på en ny prioriteringsmelding
Head of Market Access i Novartis, Veronica Gundersen Gran, presenterte tanker om hvilke utfordringer en ny prioriteringsmelding kan løse og hvilke utfordringer vi kan og bør løse allerede i dag.
– Nå er det seks år siden forrige Stortingsmelding om prioritering, og det er viktig for legitimiteten at vi gjør opp status. Den medisinske utviklingen går raskt og vi får en stadig større og eldre befolkning. Vi trenger en ny prioriteringsmelding som tar høyde for dette, og justerer kursen, men vi kan ikke lene oss tilbake og vente på denne. Mye kan og bør vi løse nå.
Gran peker på tre hovedutfordringer: At alle legemidler må metodevurderes, hvordan vi håndterer usikkerhet og betalingsvilligheten.
– I tillegg til dette har vi samfunnsperspektivet. Vi mener at regelen om at alle legemidler må metodevurderes bør fjernes. Vi bør ha alternativet prisavtaler som midlertidig løsning for å håndtere usikkerhet, og vi er villig til å dele risikoen med norske myndigheter. Vi trenger også en ordentlig diskusjon på hva vi er villig til å betale for helse. En rapport fra Menon viser at betalingsvilligheten på tvers av sektorer er forskjellig, og at det underinvesteres i helse, sa Gran.
Frich: – Vi trenger å gå sammen og forstå hverandre
Viseadministrerende direktør i Helse Sør-Øst, Jan Frich, snakket om prioriteringer, systemet for Nye metoder og hvordan systemet kan bli bedre.
– I fjor fikk vi en evaluering av systemet for Nye metoder, flere av punktene der peker på økt deltakelse og innsyn, det er en del av god styring å fremme dette. Vi er også opptatt av å bli bedre på tidsbruk, i dag tar det i snitt 289 dager fra vi ber om dokumentasjon fra industrien til vi får det. Vi trenger å gå samme og forstå hverandre og hvorfor det tar så lang tid. Dette er et felles problem blant alle aktørene som er opptatt av å tilby pasienter god, medisinsk behandling.
Frich fortalte om noen av punktene systemet jobber med for å følge opp evalueringen av Nye metoder.
– Vi skal ha en sterkere referansegruppe, sørge for innsyn og forutsigbarhet, bruke alternative prisavtaler hvor det er stor usikkerhet om effekt, og bli enige om å dele på risikoen. Saksbehandlingen skal bli raskere, og vi skal involvere klinikere, fageksperter og fagpersoner, sa Frich.
Stenstadvold Ross: – Det tas for lite hensyn til individuelle sykdomsforløp
Generalsekretær i Kreftforeningen, Ingrid Stenstadvold Ross, presenterte ut ifra et pasientperspektiv hvorfor kreftpasienter ikke har tid til å vente på en ny prioriteringsmelding.
– Vi støtter retten til individuell vurdering. I dag fremstår et nei under alle omstendigheter også et nei på individnivå. Vi må tenke på hvordan vi skal håndtere sjeldne sykdommer og små pasientgrupper, hvor det er avanserte terapier og lavere dokumentasjon. Vi er enig i å se på samfunnsperspektivet i vurderinger, vi lurer på om det underprioriteres her. Systemet oppleves ikke som åpent og rettferdig for alvorlig syke kreftpasienter. Vi må beholde legitimitet og tillit til systemet, mye kan løses uten at det bakes inn i meldingen.
Kreftforeningen har tatt initiativ til Pasientoppropet.no, hvor 41 pasientorganisasjoner er med. Til nå har oppropet fått over 80.000 underskrifter.
– Det viser at borgerne er opptatt av dette. Vi støtter et system hvor alle som trenger det får tilgang, men det tar for lang tid, i dag praktiseres det en for streng linje, og det tas for lite hensyn til individuelle sykdomsforløp, sa Stenstadvold Ross.
Henriksen: – Å skyve flere og flere pasienter til privat sektor, er en utvikling ingen ønsker seg
Kommunikasjonssjef i Pfizer, Joachim Henriksen, sa at det finnes mye i det norske offentlige helsevesenet som fungerer veldig bra, at ingen ønsker en todeling av helsevesenet, men at vi ser eksempler på en utvikling hvor flere behandlinger blir tilgjengelig kun i privat sektor.
– De fleste vil si at vi ennå ikke har et todelt helsevesen, men at det er en synkende tillit til at det offentlige er i stand til å dekke det fremtidige økende behovet for helse- og omsorgstjenester uten hjelp fra private aktører.
Vi går i en retning av smalere pasientgrupper, noen som krever mer forskning og at prisen per pasient går opp i forhold til før.
– Vi må ha en vilje til å finne nye løsninger. Hvis norsk helsevesen ber om en lavere pris enn resten av verden så blir behandlingen kun tilgjengelig på private sykehus. Vi har mange gode prosesser også, men det er at faktum at når vi ikke kommer i mål så står det stille, og da er det kun de som har råd til privat behandling som får tilgang. At vi skyver flere og flere pasienter til privat sektor, er en utvikling ingen ønsker seg. Vi må være villig til å finne løsninger og sette oss sammen, sa Henriksen.
Debatt om prioritering, kostnader og veien videre
På slutten av arrangementet ledet redaktør i Dagens medisin, Siri Gulliksen Tømmerbakke, en debatt. Der deltok Karl Kristian Bekeng (Ap), Bård Hoksrud (FrP), Tone Trøen (H), Jan Frich i Helse Sør-Øst og Veronika Barrabes, administrerende direktør i Novartis og styreleder i LMI.
– Vi har mye å jobbe med når det gjelde rå forstå hverandre bedre og komme raskere i mål. Vi ønsker at prosessene skal gå raskere, og vi skal jobbe sammen med legemiddelindustrien, sa Frich.
Barrabes sa at det finnes noen enkle løsninger for å få tidsbruken ned, som Proba peker på i evalueringen av Nye metoder.
– Vi er enige om problemstillingene, og jobben er satt i gang, det er fint å høre. Vi må sette oss ned som voksne og være nysgjerrige på hverandre og forstå hverandres situasjon, ofte handler det om å samhandle bedre og ha tydeligere kommunikasjon, sa Barrabes.
6 av 10 er villige til å kjøpe tjenester hos private aktører, kom det frem i et tidligere innlegg. – Et paradoks for de som er opptatt av at vi ikke vil ha et todelt helsevesen, mente Hoksrud.
– Vi har ikke tid til å vente på en ny Stortingsmelding, vi må ta flere av grepene som ligger her nå, blant annet det med bruk av ekspertpanel. Det er ikke sikkert at andelen på seks prosent, som vi bruker på legemidler, er riktig, når vi ser på hva naboland bruker på legemidler. Vi må kunne ta den diskusjonen, sa Hoksrud.
Trøen sa seg enig i at det er feil å vente på en ny prioriteringsmelding, før det gjøres endringer.
– Heldigvis er vi i gang med å følge opp evalueringen av Nye metoder. Unntaksordningen er viktig, det er også tydelige råd om det i rapporten. Vi må ha en åpen debatt videre om hva vi skal prioritere, sa Trøen.
Frich fikk spørsmål om hvordan retningen mer persontilpasset medisin harmoniserer med hvordan de jobber.
– Pasientgruppene blir mindre, og kunnskapsgrunnlaget også mindre. Vi får et landskap hvor vi kanskje ikke vet nyttigheten. Studier som IMPRESS er et godt virkemiddel for å teste ut utprøvende behandling, og se om det har effekter, deretter kan det offentlige overta finansieringsansvar for legemiddelet. Kategoriene vi før har plassert pasienter i, blir mindre meningsfylte, nå er det mer biologisk og presis behandling. Det går i retning av å behandle kreftens biologi, mer enn organet. Hvis vi ikke vet om behandlingen har effekt, må vi diskutere avtaler hvor det blir betalt i henhold til resultat. Vi betaler for kunnskapen som er utviklet, og som det tar mange år å etablere, hvis ikke denne kan legges på bordet så må vi finne ordninger hvor vi betaler i henhold til hvor det viser seg at det er nytte, sa Frich.