Fra stolt sykehuslege til like stolt industrilege

Publisert 8. mai 2018

Reinhardt Flø er lege og har jobbet 27 år i det offentlige helsevesen. For tre år siden startet han i ny jobb – i legemiddelindustrien. Der møtte han sine egne fordommer i døra.

Den 59 år gamle infeksjonsmedisineren utstråler varme, ro og integritet. Han har lang erfaring fra klinikken, både som lege, forsker, underviser og mellomleder. Han har en doktorgrad på hiv og et brennende engasjement for pasientene. Da han ble oppringt av GlaxoSmithKline (GSK) med spørsmål om han kunne tenke seg å jobbe der som medisinsk rådgiver, visste han ikke helt hva han skulle tenke.

– Min første reaksjon var at nei, det kunne jeg ikke tenke meg. Men så innså jeg at dette var en unik mulighet til å gjøre noe nytt etter et halvt liv i det offentlige helsevesen. Så da jeg snakket mer med GSK og skjønte at jobben dreide seg om å være en fagperson, kjenne til både styrker og svakheter ved deres legemidler og formidle disse styrkene og svakhetene både ut til helsepersonell og innad i organisasjonen – da ombestemte jeg meg, forteller Flø.

Skepsis tuftet på fordommer

Han ble overrasket over at legemiddelindustrien etterspurte slik kompetanse.

– Ja, jeg ble overrasket over at også helsepersonell fra industrien reiser rundt for å kunne gi utfyllende svar på medisinske spørsmål og gi gode faglige opplysninger. Jeg blir med på lunsjmøter hos infeksjonslegene når de etterspør min kompetanse. Jeg er også mye på kongresser og faglige møter for å holde meg helt oppdatert, så alt i alt opplever jeg at jeg har bedre oversikt over hiv-feltet nå enn jeg noen gang har hatt, sier Flø.

I sine år som kliniker har han selv kjent på skepsisen til legemiddelindustrien. Han var opptatt av å ikke ha for mye med industrien å gjøre, ellers mistet man sin integritet som lege, mente han. Han behandlet hele industrien likt, og hadde klare grenser overfor alle firmaer og deres ansatte. Nå behandler tidligere kolleger ham med samme skepsis.

– Jeg merker at hos mange anses jeg som «firmaets mann». Jeg kan ikke kommunisere med dem på samme måte som før, de holder meg litt på avstand. Det er greit med en sunn skepsis, men det er en skepsis som er tuftet på fordommer. Jeg håper at jeg klarer å bryte ned noen av disse fordommene der ute, smiler han.

Idealistiske mennesker

Etter tre år i industrien blir han oppgitt over det bildet som tegnes av ham og hans kolleger.

– Jeg ble tidlig klar over at de forestillingene jeg hadde om legemiddelindustrien, de savnet feste i realitetene. Det som slår meg er at industrien blir tillagt mistenkelige økonomiske motiver i nærmest alt vi foretar oss. Vi blir framstilt som grådige, uetiske, uansvarlige, arrogante – ja, listen over negativt ladede adjektiver er lang. Storsamfunnet synes å nære en skepsis til vår blotte eksistens. Men sannheten er jo at ved å forske fram nye behandlingsmetoder gjør vi en jobb ingen andre gjør – eller kan gjøre. De nye behandlingsmetodene blir forsket fram og utviklet av oss – ikke av sykehusene. Og til å gjøre denne jobben har vi masse flotte, idealistiske og høyt utdannede mennesker. Alle jeg har møtt i industrien finner mening og glede i å bidra til at våre medisiner brukes riktig, og kommer de rette pasienter til gode, sier Flø.

Angrer ikke

At det også er et krav om at forretningene skal lønne seg, syns han ikke er det minste rart. Virksomheten er avhengig av at det sikres midler til fortsatt innovasjon og drift, at man kan hente inn risikovillig kapital, og at man kan beholde de gode folkene.

– Kravene til – og fokuset på – inntjening er ikke spesielle for oss. I den vestlige verden er jo all privat virksomhet bygget over samme lest. Og for å være helt ærlig: i våre dager er det ikke noe mindre økonomifokus og mindre krav om positiv økonomisk bunnlinje i vårt offentlige helsevesen, sier han.

Han angrer ikke på at han byttet jobb, selv om han av og til savner den gamle.

– Det hender at jeg savner klinikken og én-til-én-kontakten med pasienter og kolleger på sykehuset.  Men nå har jeg vært her i snart tre år, og jeg ser jo at jobben jeg gjør er viktig for pasienter, og at jeg nok – i et litt annet perspektiv – kan bidra vel så mye i den jobben jeg gjør nå.

Hva er den vanligste misforståelsen om bransjen vår, tror du?

– Den som bekymrer meg mest er at bransjen beskyldes for å holde tilbake forskningsresultater vi ikke liker. Det opplever jeg som en urettferdig beskyldning. 93 prosent av alle industrisponsede kliniske studier på nye medisiner blir nå offentliggjort. Her har det skjedd mye de siste årene, sier Flø.

Hva overrasket deg mest da du begynte i legemiddelindustrien?

– Det var nok viljen jeg ser til å ta til seg kritikk. At når industrien møter kritikk fra andre samfunnsaktører, så gjør den inntrykk, og man ønsker å komme kritikken i møte og være i dialog for å etterkomme samfunnets ønsker og behov. Jeg oppfatter en ærlig vilje til å stadig ville forbedre seg.

Er kritikken alltid berettiget?

– Noe av kritikken har jo sin rot i ting som kan være sanne, men det blir tatt ut av sin sammenheng og blåst opp i proporsjoner som det ikke alltid fortjener. Den største effekten er at den skaper fordommer blant folk. Der savner jeg balanse. Det at det er vi som utvikler spennende molekyler som kan bli behandlingsalternativer i klinisk praksis, og at vi gjør det på en skikkelig måte, det syns jeg vi fortjener mer kred for enn vi får.