Det var et av de store spørsmålene vi stilte på konferansen Fremtidens helseindustri. Svaret er nei, men det må tas noen grep.
OSLO ECONOMICS: Erik Magnus Sæther
Oslo Economics ga i 2015 ut en rapport om kreftkostnader, og jobber nå med en ny rapport der de ser på den historiske utviklingen og gir prognoser for fremtidens kreftkostnader. Fra den første rapporten vet man at kreft koster samfunnet rundt 40 milliarder kroner per år, dersom man ikke regner med tapte leveår. Av dette utgjør legemidler 3,6 milliarder kroner. I den offentlige helsetjenesten utgjør helsepersonell 60% av kostnadene, bygg og teknisk utstyr 10% og legemidler 10-15%. Det er altså ikke bare legemidler man bør se kritisk på når man blir nødt til å stramme inn.
Må snu alle steiner
– Jeg tror alle ønsker å ta de nye legemidlene i bruk, og helsegevinsten er betydelig. Behandlingen blir bedre og kreftkostnadene, og særlig legemiddelkostnadene, vil og bør øke. Vi trenger like fullt å snu på alle steiner for å sikre bærekraft. Kostnadene til kreftlegemidler på om lag 4 milliarder kroner vil i seg selv ikke velte velferdssamfunnet – statens utgifter 2018 er på kr 1325 milliarder. Men legemiddelprisene må også tåle å bli utfordret, sa Erik Magnus Sæther fra Oslo Economics.
Lene Lunde fra Deloitte mener betalingsvillighet for et legemiddel ikke lenger er et spørsmål om pris; legemiddelprodusentene må mye større grad enn tidligere rettferdiggjøre både den kliniske og økonomiske verdien av et nytt legemiddel.
– Det er en stor utfordring for legemiddelselskapene er å bestemme hva kurative terapier vil koste, og hvordan en skal få betaling for dem. For slike høy-verdi og høy-kostnadsbehandlinger som dette vil verdibaserte kontraktmodeller kunne nedskrive kostnader i en lengre periode. Vi vil trolig se mer til eksperimentering med ulike finansieringsmodeller, som for eksempel resultatbaserte annuitetsbetalinger i femtiden, og nye utfallsbaserte, kommersielle og kontraktsbaserte forretningsmodeller integrerer legemiddelselskap i klinisk tjenesteleveranser, sa Lunde.
Betalerne – ikke legene – tar beslutningene
Hun gjorde oppmerksom på at de økte helseutgiftene har endret dynamikken.
– Legene har fått mindre beslutningsmyndighet og de som finansierer legemidlene har fått større markedsmakt og dominerer beslutningene rundt tilgang. Som Beslutningsforum i Norge, sa Lunde.
Hun påpekte at mange ledende selskaper dessverre sliter med økonomien på grunn av utgåtte patenter og mangel på gjennombrudd, og at det er utfordrende fremover å se hvordan man kan få en bærekraftig vekst. Da må en finne nye måter som er bærekraftige både for industrien og samfunnet.
– For å være konkurransedyktige og finansielt suksessrike må legemiddelselskapene bli mer proaktive i å adressere økonomisk og klinisk verdi knyttet til produktene sine. Betalere i USA og Storbritannia har begynt å signere verdibaserte kontrakter med legemiddelselskapene – kontrakter hvor en ikke betaler om det ikke virker, for eksempel, sa Lunde.
Tre modeller for bærekraft
HELSEDIREKTORATET: Sissel Husøy
Sissel Husøy i Helsedirektoratet har ansvaret for finansieringsordningene, og er også faglig rådgiver for Helse- og omsorgsdepartementet i disse spørsmålene. Hun påpeker at modeller for bærekraft vil basere seg på politisk vedtatte rammeverk som sørger for at systemene ikke bryter sammen når det er ressursknapphet. Hun pekte på tre slike viktige rammeverk: utredningsinnstruksen, prioriteringsmeldingen og finansieringsordningene.
– I forhold til utredningsinnstruksen er det 6 grunnleggende spørsmål vi må svare på når vi skal finne ut om medisinkostnadene vil velte velferdssamfunnet; Hva er problemet, hva vil vi oppnå, hvilke tiltak er relevante, hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene, hva er de positive og negative virkningene av tiltakene, hvilke tiltak anbefales og hva er forutsetningene for en vellykket gjennomføring.
I prioriteringsmeldingen er det gitt klare føringer som skal bidra til bærekraft, og det samme skal finansieringsordningene bidra til.
Fremtiden er utenfor boksen
– Det langsiktige målet er finanseringsordninger som bidrar til likeverdige og effektive helsetjenester av god kvalitet. Samtidig ser vi som jobber med dette hver dag at rammeverket og finansieringsordningene må ta hensyn til nye ting som kommer, og det kommer over oss mye sterkere og større enn før. Det kan være utfordrende å håndtere innenfor de eksisterende modellene. Det blir blant annet stadig vanskeligere å sette behandlinger i bås; er det et legemiddel eller er det medisins-teknisk utstyr? Hvordan skal dette behandles i Nye metoder og hvordan skal vi lage finansieringsordninger som kan imøtekomme dette? Vi vet også at den aktivitetsbaserte finansieringen i helseforetakene kan virke sementerende. Så når det kommer nye metoder må vi finne nye måter å telle og måle på. Samtidig vet vi at vi har én pott med penger, så når vi bruker ett sted må vi stramme inn et annet sted, sa Husøy.
Husk at vi er heldige
ROCHE: Rajji Mehdwan
Rajji Mehdwan er daglig leder i Roche i Norge. Hun er født og oppvokst i India, og er utdannet sykepleier. Siden hun var 18 år har hun bodd og jobbet både i USA, Sveits og Danmark, før hun kom til Norge. Hun minnet oss på at vi har det godt i Norge.
– Vi blir så opptatt av prisdiskusjonen at vi glemmer hvor bra helsesystem vi har i Norge. I USA må du ha helseforsikring for å få behandling, og mange amerikanere har ikke råd. I India hadde jeg måttet selge huset og jorda hvis jeg fikk kreft – hvis jeg hadde et hus å selge. Så dere har virkelig fått det til i Norge, og bør se hvor viktig dette er, sa Mehdwan.
Tilgang først – forhandling etterpå
Hun ser imidlertid at blant annet systemet er under press, og mener vi kan gjøre dette bedre.
– Andre land har fått det til; i Storbritannia og Tyskland har de funnet en balanse i samarbeid med industrien. De har satt tilgang først. Fra den dagen et legemiddel er godkjent, er det tilgjengelig for pasientene, og så forhandler de heller hardt med industrien etterpå. Her i Norge kan det ta ett helt år, og noen ganger enda lengre, før pasientene får tilgang. Dessuten endres reglene underveis, og det skaper mye frustrasjon og forvirring. Men vi kan lære fra andre. Vi vil ha et bærekraftig velferdssystem i Norge, og en del av løsningen på det er god helse. Det krever en bærekraftig legemiddelindustri. Så mitt ønske for fremtiden er tettere samarbeid mellom legemiddelindustrien og det offentlige. Det er så mye vi kan gjøre bedre sammen, sa Mehdwan.