Sammen med Line Walen er hun gjest i Legemiddelpoddens episode 11. De svarer på spørsmål om hvorfor medisiner er så dyre, hvorfor norske pasienter må vente så lenge på nye medisiner, hva som er forskjell på gamle og nye medisiner, og hvorfor legemiddelindustrien ikke bare kan senke prisen.
(Saken fortsetter under lydfilen)
Line Walen er seniorrådgiver i LMI, med ansvar for helseøkonomifeltet, og hun er koordinator for LMIs utvalg for markedstilgang. Kristin Svanqvist jobber i legemiddelselskapet Amgen og også er leder LMIs utvalg for markedstilgang. Før hun kom til Amgen jobbet hun mange år i Statens legemiddelverk, som seksjonssjef i seksjon for refusjon og metodevurdering.
Gammeldags system
– Nye medisiner er ikke som gamle. Med det mener jeg er at det er ikke lenger er kjemiske substanser, vi har ikke lenger de samme harde endepunktene med behandlingene, altså «unngå høyt kolesterol», «unngå høyt blodtrykk», «unngå beinbrudd». Nye medisiner er biologiske og virker helt annerledes i kroppen. De utvikles på markører, signalveier og hvordan de virker inn i f.eks. en konkret kreftcelle eller -svulst Da må man også ha studier som reflekterer hvordan de virker, og da har man ikke de tradisjonelle endepunktene som myndighetene i Norge bruker i sine verdivurderinger.
– Er det da sånn at systemet i Norge for å godkjenne medisiner er litt gammeldags i forhold til den medisinske utviklingen?
– Ja, jeg opplever faktisk at det er det. Ta for eksempel immunterapi: Det er ikke mer enn tre år siden vi fikk moderne immunterapi som PD1-hemmere på markedet. Nå er dettte grunnsmøringa i mange kreftbehandlinger. Og det glemmer vi litt, at det som var det hotte og nye for tre år siden, nå egentlig er standardbehandling. Nå driver vi en utvikling der vi ytterligere kan forlenge liv, forsinke tid til sykdom osv. Så jeg tenker at den redselen for å starte å betale for noe, og så eventuelt måtte avslutte betalingen hvis effekten uteblir, den burde være mye mindre, fordi legemiddelutviklingen går så fort. Vi ser det i terapiområde etter terapiområde, at der henger verken metodevurderingene, finansieringssystemene eller de som beslutter helt med på utviklingen, sier Svanqvist.
Fra store pasientgrupper til persontilpasset medisin
Line Walen bekrefter at dette er en stor utfordring.
– Bransjen kommer nå med legemidler med en helt annen type kliniske data enn det man så tidligere. For en del år tilbake handlet medisinene gjerne om store pasientgrupper, det kunne være hjerte- karlidelser, diabetes osv. Nå går vi mer i retning av det vi kaller presisjonsmedisin, eller persontilpasset medisin, og utvikling av medisiner for sjeldne diagnoser. Det blir altså få pasienter som skal behandles med hver medisin, og da vil produksjonen av de kliniske dataene se helt annerledes ut enn før. Og det gjør at de tradisjonelle metodene for å vurdere helsegevinst ikke blir så lette å bruke. Da øker usikkerheten hos myndighetene og de som skal betale, om hvilken helsegevinst man får ut av medisinene. Det er en stor utfordring fordi det dessverre er en del prosesser som stopper opp fordi myndighetene føler at de ikke kan vite hvilken langtidseffekt man får av hver medisin. Der bør det gjøres et arbeid for å se om man kan vurdere effekten på en annen måte enn før, eller kanskje også være villige til å ta i bruk medisinene før man er helt sikker på hva langtidseffektene er, og så heller gjøre vurderinger etter hvert, sier Walen.
Nye pris- og betalingsløsninger
– Og det er jo fordi vi bruker den mer tradisjonelle måten å gjøre verdivurderinger på, at prisen fremstår altfor høy, utdyper Svanqvist.
– Så det er litt vanskelig å sammenligne. Her har industrien prøvd over ganske lang tid, uten å lykkes, med å si at vi trenger nye pris – og betalingsløsninger, men da har myndighetene bare sagt at «nei, nei, dette er bare en annen måte å få lurt til seg mer penger på». Men med litt mer innsikt enn jeg hadde da jeg jobbet i Legemiddelverket, vil jeg faktisk si at industriens forslag til nye betalingsløsninger er en måte å spare penger på, ikke et forsøk på å melke systemet. Men vi i legemiddelindustrien har ikke klart å fortelle den historien riktig, og begrunne den godt. Og derfor har vi kanskje fått et mistillitsproblem som er krevende for alle parter; både for de som skal betale, for oss leverandører, og for pasientene.
Slutte å snakke forbi hverandre
Hun mener myndighetene og industrien må prøve å klare å komme til en ny måte å diskutere dette på.
– Vi må gjøre noen øvelser som gjør at vi får tillit til hverandre. Det kan bli krevende i fremtiden hvis vi ikke endrer villigheten til å finne nye løsninger på hvordan vi kan ta i bruk nye legemidler. Vi må finne nye møteplasser, kanskje andre kan fasilitere det for oss, og finne arbeidformer som er mer produktive enn de vi har i dag, sier hun.
– Snakke litt mindre forbi hverandre?
– Ja, absolutt snakke litt mindre forbi hverandre!