– Det skremmer meg at vi sitter på utsiden av politikken som lages i Europa. Blir det krig og krise, må vi ha partnerskap. Vi må være en del av noe større, sånn at vi sikrer oss, sier Hovland.
Før hun tiltrådte som daglig leder i Novo Nordisk i Norge i oktober i fjor, var hun daglig leder i Novo Nordisk i Irland. Et land med like mange innbyggere som Norge, men med en langt sterkere legemiddelindustri.
– Irland har gjort legemiddelindustrien til en av sine største hovednæringer. Over 50 % av landets eksportinntekter kommer fra salg av medisiner til utlandet. De er tredje største medisineksportør i verden. Over 50 000 jobber direkte med produksjon av legemidler i Irland. Og de har 5,4 millioner innbyggere, forteller hun.
Små land kan også bidra
Irland er medlem i EU og en aktiv bidragsyter til europeisk politikk – inkludert legemiddelpolitikk. I de drøye to årene hun jobbet der, var hun flere ganger i EU-hovedstaden Brussel.
– Om man er en liten nasjon eller en stor nasjon, så har man påvirkningskraft. Man blir lytta til. Man kan komme inn med perspektivene sine og være med og forme politikk. Det gikk opp for meg at i dialogen som skjer mellom de store og små landene i Europa – rundt bordene i EU-parlamentet og i komiteene – Norge er ikke der!
Hovland er også overrasket over at norske politikere og ambassadører ikke er mer opptatt av næringslivet og livsvitenskapssektoren. I Irland inviterte politikerne næringslivet til å sitte rundt bordet for å finne felles løsninger da Trump truet med toll og Most Favored Nations. Danskene gjorde det samme. Og både Danmark og Sverige har en livsvitenskapsstrategi Norge foreløpig kan se langt etter.
Må opp på statsminister- og ambassadørnivå
– I Danmark og Irland er det ikke Helsedepartementet som lager et veikart sammen med Næringsdepartementet. Der ligger det på statsministerens nivå. Støre og Stoltenberg må engasjere seg i dette skal vi lykkes. På Oslo Life Science-konferansen nylig hadde Danmark fire utsendte fra ambassaden: ambassadøren og hennes tre medarbeidere. De har helsediplomati som sin første prioritet, fordi det er viktig. Og ja – noen norske politikere kom. De satt på scenen. Og dro igjen, sukker Hovland.
Hun understreker at det har skjedd mye spennende i Norge de siste årene, med Forskningsparken, Livsvitenskapsbygget og Veksthuset, for å nevne noe.
– Men hva er vel nytten i forskning om det ikke når sluttbruker? Vi har en lang vei å gå før Norge blir et interessant land å investere i. Vi må starte med en helhetlig, langsiktig strategi, med klare mål og ambisjoner, og med den må det følge en klar handlingsplan og ressurser, sier Hovland.
Mannen fridde fra jagerflyet
Hun startet sin yrkeskarriere som befal i Luftforsvaret. Jobben hennes var blant annet å koordinere jagerflyene fra bakken. Bak spakene i ett av flyene satt hennes utkårede.
– Han fridde faktisk over sambandet! Han var F16-pilot og jeg «wing-obs»-befal på Ørland hovedflystasjon, og han trodde vi to var de eneste på linja, ler Hovland.
Det ble starten på slutten av hennes karriere i Forsvaret, for da frieren fikk jobb som instruktørpilot på Sheppard Air Force Base i USA, bestemte det den videre veien.
– Vi giftet oss, jeg hoppet av forsvarsreisen min og tok en sykepleierutdannelse i Texas. Der fikk vi også to av våre tre barn. Det var min andre periode i USA, for jeg var utvekslingsstudent der da jeg var 17-18, og jeg er veldig fan av den amerikanske måten å være på. Det motsatte av janteloven, der folk heier frem hverandre og tenker «det har vi ikke gjort før, så det får vi sikkert til».
Diabetes-reisen startet i Norge
Etter fem år i USA snudde de nesa hjem til Norge. Her startet Ninas diabetes-interesse.
– Jeg fikk muligheten til å drive en diabetespoliklinikk på Stensby sykehus, sammen med en kardiolog som brant for god diabetesbehandling. Dette var da de hurtigvirkende insulin-analogene kom, da man plutselig kunne sette hurtigvirkende insulin rett før man spiste. Det var helt revolusjonerende da – for 20 år siden – mens nå har det skjedd en ny revolusjon, med insulinpumper og blodsukkersensorer som snakker sammen. Så fra da til nå er det natt og dag. Og takk og pris for det, sier Hovland.
Legemiddelindustrien banket på døra
I 2007 banket legemiddelindustrien på døra, og siden har hun ikke sett seg tilbake. I alle disse årene har diabetes spesielt, og kronisk sykdom generelt, vært hennes kompetansefelt. Først i Lilly, da den første GLP-1 analogen kom, som i utgangspunketet var til behandling av diabetes type 2, men som i dag også brukes til behandling av overvekt og fedme. Deretter i Boehringer Ingelheim, der hun var da den første SGLT2-hemmeren kom. Dette var første gang en diabetesmedisin viste en sterk hjertebeskyttende effekt. To av årene jobbet hun i Tyskland, som internasjonal produktansvarlig for nettopp Jardiance.
– Jeg har ikke gått tilbake til sykepleierjobben, for jeg føler jeg får hjulpet så mange pasienter i jobben jeg har nå – ved å bidra til at det er gode, innovative verktøy tilgjengelig for dem. Det er driveren min, sier Hovland.
Pappa Harald er leder-stjernen
Med erfaringen kom også lederjobbene, og behovet for en bredere kompetanse meldte seg. I tillegg til sertifiseringer innen fedmestrategi fra Harvard Business School har hun underveis i karrieren tatt blant annet en Executive Master i Business Administration ved Universitetet i Tromsø, og studert agil ledelse i Tyskland.
Ved Novo Nordisks lokaler i 9. etasje i Nydalen er hun sjef for nærmere 90 ansatte. Som leder er hun opptatt av å bygge et engasjert og motivert team som drar i samme retning. Hennes største ledestjerne er faren Harald.
– Han er min store helt når det gjelder dette jeg driver med nå – altså forretningsvirksomheten i det. Han var med å starte Elpro Selva AS i Ytre Agdenes i Trøndelag da jeg var 4 år. Jeg fikk trampe mine barnesko på fabrikkgolvet, og mamma satt på kveldstid og førte timelister, som bedriftens regnskapsfører. Det var alle mann til pumpene. Opp gjennom oppveksten så jeg hvordan de engasjerte seg og tok vare på folkene som jobbet der, og hvordan bedriften vokste til å bli en hjørnesteinsbedrift i nærmiljøet. Viktigheten av det å jobbe som et team, mot et felles mål, lærte jeg også om gjennom Forsvaret. Du vinner ikke en kamp alene. Vi må ha hverandres rygg, og vi må vite hva vår rolle på teamet er. Hvem har ansvar for samband, hvem bærer rasjonene, hvem lager båra, hvem tar kommandoen – og ikke minst: hvor skal vi?
Måtte se 9 000 kolleger gå
Denne egenskapen har ikke minst vært viktig det siste året, med utfordringene Novo Nordisk har stått i. I september 2025 kom nyheten om at den danske legemiddelgiganten måtte slanke staben på 78 000 medarbeidere med 9 000 ansatte. Hele 5 000 av stillingene ble kuttet i Danmark.
– Vi har stått i vanskelige tider. Vi har på globalt nivå latt 9 000 gode medarbeidere gå. Det var et forretningsmessig behov som var grunnlaget, men det gjør det ikke lettere å se folk vi kjenner godt, miste jobben. Topp-ledelsen ble også byttet ut. Heldigvis har vi et sterkt verdigrunnlag i Novo Nordisk, der åpenhet, ansvarlighet og respekt står som kjerneverdier. Vi er en robust organisasjon som står støtt sammen og sikter mot veien videre.
Et speedlokomotiv i salaten
Nina Hovland snakker på inn- og utpust, og har mer energi og entusiasme enn gjennomsnittet. Hun er likevel bevisst på at det kan tippe over.
– Jeg er som et speedlokomotiv og må passe på at jeg har med meg hele organisasjonen – at folk ikke har falt av vognene bak når lokomotivet kjører i full fart framover inn i et nytt mulighetsrom. Mitt høye energinivå og tempo kan jo bli for mye av det gode, så jeg er bevisst på at jeg må trekke meg tilbake iblant. Livet er jo en læringsprosess, og jeg tramper stadig vekk i salaten, ler hun.
Fedmemedisin, ikke slankesprøyter
Salat er også det mange som sliter med fedme får beskjed om å spise. Pluss ta på seg joggeskoene. For det er jo så enkelt. Eller?
– Fedme er en kronisk og kompleks sykdom, som krever så mye mer enn « Kjøp deg joggesko og spis salat». Vi må endre dialogen og narrativet her, tørre å snakke om vekt, tørre å snakke om at folk er forskjellige og trenger ulik hjelp. Noen trenger medisiner, men det er ikke sikkert at alle gjør det. Og uansett om du trenger medisiner, så er ikke det en quick fix. Men jeg må få si det høyt: medisinene vi tilbyr, det er ikke slankesprøyter. Det er fedmemedisin. I 4 år har vi jobbet tett med fagmyndighetene for å komme til enighet om hvilken del av pasientpopulasjonen vi kan dokumentere at dette er kostnadseffektiv behandling. Og nå er vi der. Vi har funnet ut at for de som lever med alvorlig fedme, altså BMI over 35, og med to tilleggssykdommer, er det kostnadseffektivt for staten å betale for behandlingen. Nå ligger beslutningen på politikernes bord, sier Hovland.
Hun sier at mediebildet som tegnes av at det er friske, normalvektige personer som kjøper disse sprøytene ikke stemmer med virkeligheten.
– Registerdata (real world evicence, journ.anm.) viser at 90 % av forskrivningen sannsynligvis skjer hos fastleger, der overraskende mange personer med overvekt eller fedme, og med tilleggssykdommer som høyt blodtrykk eller høyt kolesterol, er villige til å betale selv for å få den hjelpen de trenger, sier Hovland. Hun mener politikerne må komme på banen og budsjettere for fedmemedisin på blåresept.
– Vi kan ikke være bekjente med at det er størrelsen på lommeboka som skal avgjøre om man får behandling eller ikke, sier hun.
Godt spredt, og godt jordet
Familien Hovland har reist mye og fulgt sine drømmer, både sammen og hver for seg. De siste årene, mest det siste.
– Mannen min jobber for NATO, ved luftforsvarets hovedkvarter i Tyskland, og er på sin andre periode der. Jeg har jo også vært så heldig å få jobbe internasjonalt i flere runder, og i perioden jeg jobbet i Irland, bodde jeg der alene. Og siden våre tre gutter har vokst opp med to eventyrlystne foreldre, har de selv dratt ut på eventyr, forteller Hovland.
Yngstemann studerer japansk i Tokyo, mellomstemann har valgt luftforsvaret som sin far, og er for tiden stasjonert på Rygge. Eldstemann har slått seg ned i byen Shady Shores rett utenfor Dallas i Texas – der familien nylig var samlet for å feire jul.
Hovland er også samfunnsengasjert ut over livsvitenskapsfeltet og har i mange år vært aktiv i Høyre – blant annet i kommunestyreverv. Men også en travel forretningskvinne kjenner behovet for å koble helt av og ut.
– Jeg har to favorittplasser: Det er hytta på Nordseter, med skiløypene rett utenfor døra og fullstendig stillhet. Og det er øya Hvar i Kroatia, dit vi har dratt hvert år de siste 20 årene. Å komme dit og bare være i nuet, med det friske blå vannet og viben som er ved Adriaterhavet, det gir samme type ro som på fjellet, sukker hun.
Sofaen hjemme kan også friste, faktisk.
– Jeg har et par katter, er glad i å strikke, og er en hund etter lydbøker – for da kan jeg jo både kose med katt og strikke og høre bok samtidig. Jeg kommer fra en musikerfamilie, så er litt hobbymusiker også. Men klarinetten er litt nedstøvet akkurat nå, så jeg får dekket musikkbehovet ved å se på The Voice eller Idol på TV. Der kan jeg se nye talenter springe fram. Da koser jeg meg.