Som i fjor blir det en «LMI-dag» under Arendalsuka – på restauranten Havgløtt by Morgenfugl. Det blir onsdag.
Kl 11.00-12.00: Den ærlige diskusjonen om prioriteringer i helsetjenesten.
Prioriterer vi mer helse, eller bare færre nye og effektive medisiner?
Hvordan påvirkes pasienter, klinikere og helsetjenesten når nye medisiner vurderes på gårsdagens premisser, og hva viser en ny analyse om den langsiktige verdien av innovative legemidler?
Norge har et strukturert system for prioritering i helsetjenesten, men samtidig lavere tilgang til nye legemidler enn flere land vi vanligvis sammenligner oss med. Hva betyr det i praksis – for pasientene, for klinikerne og for helsetjenesten som helhet? Under møtet presenterer Oslo Economics en ny analyse som viser hvordan kostnader og gevinster ved innovative legemidler utvikler seg over tid, og hvilke implikasjoner det kan ha for prioritering og betalingsvillighet.
Med utgangspunkt i konkrete pasienthistorier, funn fra rapporten og innspill fra pasientforeninger og klinikere, inviterer vi til en ærlig diskusjon om hvordan prioriteringer faktisk slår ut, og hva som skal til for å sikre både bærekraft og tilgang til innovasjon i årene fremover.
Møtet arrangerer vi sammen med Kreftforeningen, FFO og LHL.
Kl 13.00-14-00: Helseberedskap i en urolig verden: Hvordan tar vi i bruk industriens kapasitet?
Krigen i Europa, økende geopolitisk uro og erfaringene fra pandemien har tydeliggjort behovet for sterkere helseberedskap. Samtidig sitter helseindustrien på betydelig produksjonskapasitet og kompetanse – både nasjonalt, nordisk og europeisk.
Dersom det oppstår krig eller krise i dag, har vi ingen avtaler for beredskapsproduksjon i Norge. Industrien ønsker å bidra, og har lenge banket på myndighetenes dør, men opplever at ingen tar ansvar og grep.
Fram til slutten av den kalde krigen og et stykke inn på 1990-tallet hadde vi en mer robust beredskapsmodell enn i dag. Da var norsk legemiddelberedskap basert på tre pillarer:
1) statlige beredskapslagre
2) nasjonal produksjonskapasitet
3) avtaler med norsk industri og apotekproduksjon.
I dag har vi ikke slike avtaler, og industrien er bekymret for konsekvensene det vil få hvis – eller når – en krise oppstår.
Hvordan kan vi i praksis ta denne kapasiteten i bruk før neste krise inntreffer? Og hva må til av politiske beslutninger, samarbeid og insentiver?