Han mener vi er for dårlig forberedt på krig i dag, og er fortvilet over at man fortsatt bare snakker om hvordan man skal samarbeide.
– Vi har fått en klar ordre fra våre overordnede: «Vær forberedt på krig eller større hendelser». Og så står vi her og prøver å finne kanaler for å kanskje samarbeide. Det er for langsomt, sa Rasmussen.
Haster å få avtaler med norske legemiddelprodusenter
På LMIs møte om helseberedskap under Arendalsuka var han svært tydelig på at når norske legemiddelprodusenter sier at de kan produsere 70 % av legemidlene på NATOs liste over kritiske legemidler, må noe skje nå.
– Jeg ser at bare det siste året har vi kommet mer sammen om planverket. Vi snakker mer sammen om neste krise, eventuelle krig. Macron sa til Frankrikes sykehus for et år siden: «vær forberedt på krig». Vestre sa til norske sykehus i vår: «forbered dere på krig». Men vi står fortsatt her og planlegger. Spinner. Kommer ikke videre.
– Hvor er vi mest sårbare?, spurte møteleder Cathrine Fossum.
– Innenfor legemiddelberedskap har vi fra militært ståsted en sårbarhet som ikke planlegger for det øverste aspektet for krise. Krise deles i ulike aspekter, og krig som er det øverste spekteret er ikke med i det regnskapet. Ved å ha legemiddelberedskap for 3 eller 6 måneder tenker man ikke på fullskala krig, som er – for å si det litt flåsete: Utøya hver dag! Det er medikamenter man ikke tar hensyn til, og heller ikke forbruk. Hvis vi har 150-200 skadde i en liten region hver dag, så har vi ikke gjort regnestykket som sørger for at vi har beredskap for det, sa Rasmussen.
Kan ikke vente på noen som kanskje har planer
Han er vant til å tenke klart i krise, og som leder ved akuttmottaket ved Drammen sykehus da pandemien kom, tok han en sjefsavgjørelse og stengte sykehuset før resten av Norge gjorde det samme.
– Alle satt og ventet på noen som kanskje hadde planer, og ingen agerte. Så da vi fikk inn Norges første koronasmittede pasient i akuttmottaket i mars 2020, stengte jeg ned sykehuset og sendte hjem alle som ikke hadde livstruende eller alvorlige sykdommer eller skader, forteller han.
Rasmussen har også vært ute i krigsområder i Irak, Afghanistan og Ukraina og har sett med egne øyne hva som er viktigst når det brenner under føttene.
– Det å ha beredskap i x antall måneder uten etterforsyning er én ting. Men det er ikke nok i krig, for vi bruker mye mer av enkeltprodukter som vi i fredstid bruker mindre av, og du går kanskje helt tom. Da har du alternativer: ingenting er et dårlig alternativ. Vi har en del NGOer som forsyner landene med medisiner de har i sine hyller, og da ser vi produkter vi ikke har sett før, som vi må lese oss opp på. Så det å jobbe med legemidler på en ny måte, må vi også bli vant til.
Det gjør vondt å måtte tynne ut smertestillende
– Hva bør vi kunne komme i gang med produksjon av hjemme, nå?
– Det som bekymrer meg er avhengigheten vi har til India og Kina når det gjelder legemidler. Det å være avhengig av disse forsyningslinjene er vrient selv i fred. Nå sier direktøren ved Vistin Pharma at han og 6 andre norske produsenter kan produsere 70 % av legemidlene på NATOs liste over kritiske legemidler, og det er jo gledelig å høre! Det er vondt å stå på akuttmottaket å tynne ut lokalbedøvelse fordi du plutselig ikke har nok. Jeg har også måttet prioritere om på blodfortynnende medisin. Sånne situasjoner er litt kilent i fred, men en katastrofe i krig.
Det haster å handle
– Hva er det aller viktigste for å ivareta tryggheten vår fremover?
– Vi skal avskrekke fienden og trygge befolkningen vår. Da må vi faktisk handle. Vi har dårlig tid. Nå ser vi her i dag at vi har faktisk mulighet til å gjøre mye allerede. La oss ikke peke på det mest kompliserte medikamentet og si «dette får vi ikke til», og så står vi og stanger huet i veggen. Klarer vi å lage 70 % av legemidlene – smertestillende, litt narkosemedisin som jeg så på lista, og kanskje begynne å snakke litt med Sverige om antibiotika, så vi ikke får resistensproblematikk i tillegg. La oss i alle fall ha de gode legemidlene som vi bruker mye av tilgjengelig. Og så må det være eskalerbart. Vi må ha mulighet til å skalere opp produksjon på kort tid og sørge for at det er en del av beredskapen, sier Rasmussen.
Må rydde opp i misforståelser
Leif Rune Skymoen, administrerende direktør i LMI, benyttet i sin oppsummering anledningen til å oppklare noen misforståelser som er gjengangere i beredskapsdiskusjonen:
1. «Norge kan ikke produsere alt».
– Det er helt sant, og det kan heller ingen andre. Så det er jo ikke slik at når vi prøver å få til mer legemiddelproduksjon i Norge så betyr det at vi tenker å bli selvforsynt. Det har aldri vært ambisjonen, og det er ikke realistisk i det hele tatt. Men vi kan produsere mer, og det vil gi bedre trygghet, sa Skymoen.
2. «EØS-regelverket og EFTAs overvåkingsorgan (ESA) setter strenge begrensninger for direkte støtte og tildeling av beredskapsavtaler til nasjonal legemiddelproduksjon.»
– Da må jeg minne om at de reglene gjelder også for alle EU-land som nå supplerer europeisk samarbeid med å styrke egen nasjonal industri. Så det er heller ikke til hinder for at vi kan gjøre mer her hjemme, sa Skymoen.
Han minnet om at vi er inne i Totalforsvarsåret 2026.
– Jeg syns vi bør fjerne oss fra det kunstige skillet mellom næring og beredskap, for det er samme maskin, samme fabrikk, samme kompetanse. Det skillet er dessuten helt i strid med det EU tenker nå, de ser dette mer under ett. Og så må vi få på plass langsiktige samarbeid. Vi ringer jo ikke i det krigen bryter ut og sier «nå trenger vi jagerfly». Det bygges opp relasjoner gjennom år, gjennom tiår. Det må vi også gjøre på legemiddelområdet. Og så må vi rydde opp i scenarie-begrepene. I debattene er de surret for mye sammen. Den ene har ment krig der den andre har ment legemiddelmangel i det daglige. Tiltakene er noe helt annet når vi snakker om det som Jørn Rasmussen sier: at vi må planlegge for krig. Og som Magnus Tolleshaug sier: Vi kan bidra og vi vil bidra, sa Skymoen.
Les også sak i MedWatch:
Åpner døren på gløtt for nasjonal legemiddelproduksjon som beredskapstiltak