Norge er avhengig av globale forsyningskjeder for legemidler, og er derfor sårbart for legemiddelmangel. Hvis det oppstår krig eller krise, og tilgangen til legemidler utenfra blir begrenset eller stopper helt i en kortere eller lengre periode, er vi avhengig av å ha en ekstra buffer av kritiske legemidler.
Norge har nasjonale beredskapslagre for viktige legemidler som blir brukt i både spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Både legemiddelindustrien, grossistene, apotekene, sykehusene, kommunene og legemiddelmyndighetene bidrar til denne legemiddelberedskapen.
Men hvilke beredskapslagre har vi egentlig i Norge? Hvordan rigger de ulike aktørene seg for worst case scenario, og hva mangler i dagens system?