LMIs miljøgruppe hadde i dag møte med HINAS, Helse Sør-Øst RHF og Bengt Mattson fra LIF/Pfizer Sverige. Temaet var legemidler og miljø; erfaringer fra Sverige og muligheter i Norge.
På møtet ble det blant annet diskutert hvordan miljøhensyn vektlegges i legemiddelinnkjøp i andre land? Hva kan lille Norge gjøre? LMIs miljøgruppe består av representanter fra Pfizer, Astra Zeneca, Eli Lilly, Leo Pharma, MSD, Sanofi Pasteur og Novartis. Gruppa har tidligere blant annet jobbet med rapporten Grønt sykehus.
Bengt Mattson er miljøansvarlig i Pfizer Sverige og policy manager i den svenske legemiddelindustriforeningen, LIF. Mattson leder også den europeiske legemiddelindustriens (EFPIAs) arbeidsgruppe om legemidler i miljøet (Inter-Association Industry Initiative Pharmaceuticals in the Environment Task Force, IAI PIETF). Han har jobbet med miljøspørsmål i legemiddelindustrien siden midten av 1990-tallet. De første årene handlet det i hovedsak om miljøvennlig pakking av legemidler, men i 2003 endret fokus seg til å gjelde legemiddelsubstansenes miljøpåvirkning. Legemiddel kommer enten ut i miljøet via urin og avføring fra pasientene (80%), via avfall (10 %), eller direkte fra fabrikkene (2%). Fabrikkutslippene ønsker de seriøse legemiddelfirmaene til livs, og de ønsker ikke å kjøpe ingredienser og virkestoff (API) fra miljøverstinger. Fabrikker f.eks. i India og Kina kan ha papirene «i orden», men opptrer likevel ikke ansvarlig. Utfordringen er derfor at man må dra dit fysisk selv for å se om forholdende er i orden.
– Den svenske forskeren Joakim Larsson dokumenterte forferdelige forhold ved anlegg i India allerede i 2007. Et «renseanlegg» viste papirer som sa at alt var i orden, men vannprøver som ble tatt viste at drikkevannet de sendte videre inneholdt store mengder legemidler. Aller mest av antibiotikavirkestoffet ciprofloxacin – faktisk i terapeutiske doser. Og det ser fortsatt ikke bra ut, sa Mattson.
Han fortalte at man kan kjøpe «sertifiseringsbevis» på gaten i India og Kina. Han kaller det hele en stor potensiell miljøkatastrofe, men likevel skjer det ikke nok for å gjøre noe med situasjonen.
– En av årsakene er at kravet om lavest mulig pris trumfer alt annet. I dag betaler man mindre for en pakke antibiotika (ciprofloxacin) enn for en pakke Läkerol! Miljøinnsats bør lønne seg, hvis ikke blir det veldig vanskelig å investere tid og ressurser i det over tid. Slik er virkeligheten. Myndighetene må følge opp slik at miljøkrav – ikke bare pris blir en del av beslutningsgrunnlaget. Jeg tror folk flest er villige til å betale mer hvis de får et bærekraftig og miljøvennlig produkt, sa Mattson.
Det som også virker, er at de store investorene erklærer at de ikke investerer i selskaper som ikke oppfører seg. Mattson fortalte at 71 legemiddelprodukter på det svenske markedet inneholder noen av substansene som ble produsert på de aktuelle anleggene i India.
– Da jeg så på listen over firmaer som produserte disse legemidlene, kjente jeg ikke igjen ett eneste firma. Det hadde vært lettere for meg hvis det var noen av originalprodusentene. Men når det gjaldt en rekke ukjente småselskaper visste jeg ikke hvordan vi kunne håndtere det. Og så lenge det er noen som vil kjøpe «denne driten», kommer det til å produseres! Men det som er helt klart er at vi ikke skal gjøre forretninger med disse fabrikkene, sa han.
Det pågår flere prosjekter i EU nå. Ett der industrien og myndighetene sammen undersøker miljøprofilen til virkestoff som har gått av patent, ett som lærer opp ansatte ved fabrikker i land som India og Kina i hva man kan gjøre og ikke gjøre, samt et utvidet miljørisikoarbeid. Sverige, som har jobbet med dette siden 2003, er blant pionerne, og landet har blitt et pilotmarked.
– Det kommer flere miljøkrav, og det er bra, men man er ikke flink til å følge opp. Jeg blir irritert når vi gjør et stort arbeid med å dokumentere hele produksjonslinjen, lage omfattende miljøinformasjon og sende det til landstinget, og så aldri få tilbakemelding. Vi vet ikke om de har fulgt det opp, om det har betydd noe. Og en av årsakene tror jeg er at det kreves for mye informasjon. Myndighetene/landstinget har verken ressurser eller kompetanse til å følge opp.
Mattson understreker at man ikke bør blande godkjenning av humanlegemidler og miljøkrav. Godkjenningen, som Legemiddelverket gjør i Norge, skal kun skje på medisinsk grunnlag. Miljøkravene bør kun stilles til produktet frem til bruk. Han har også erfart at miljøkrav ikke bør inn i GMP (Good Manifacturing Practice), for da er det en risiko for at man mister fokuset på kvalitet og pasientsikkerhet. Det vil dessuten trolig anses som et handelshinder.
To representanter fra HINAS var til stede på møtet, og lyttet interessert til det Bengt Mattson fortalte. Kine Stjern, advokatfullmektig i HINAS, kunne fortelle at de jobber med å utvikle en policy for å vurdere miljø i alle anskaffelsesprosesser.
– Nå har vi også fått ansvar for legemiddelinnkjøp, og dette fordrer mer kunnskap. Det er derfor vi ønsket å komme hit for å lære i dag. Vi har igangsatt et prosjekt sammen med Helse Sør-Øst, og vi har et godt samarbeid både med industrien og andre, så vi har et godt nettverk vi kan hente kompetanse fra, sa Stjern.
– Myndighetene har sagt at vi skal være ledende innen miljø, så vi har en jobb å gjøre. Men jeg er enig med Mattsson i at det ikke er noen vits i å stille krav hvis man ikke følger det opp.
Grete Teigset Solli, spesialrådgiver miljø- og samfunnsansvar i Helse Sør-Øst og styremedlem i Initiativ for Etisk Handel var også på møtet. Hun kunne fortelle hvordan Helse Sør-Øst allerede i dag kvalitetssikrer innkjøp av medisinsk utstyr, f.eks. kirurgiske instrumenter.
– Først har vi en prosess der vi luker ut de useriøse leverandørene ved bruk av tydelige kvalifikasjonskrav. Da sitter vi typisk igjen med noe færre firmaer, og får leverandører som har dokumenterte forhold i henhold til våre krav. Vi har tre personer som jobber med avtaleforvaltning på heltid, og vi følger opp kravene både hos leverandøren i Norge og ved fabrikkbesøk rundt om i verden. Etisk handel er utfordrende, spennende og viktig, sa Solli.