LMI var i går på høring i Stortinget om prioriteringsmeldingen. Erling Ulltveit og Ånen Ringard benyttet de fem minuttene til å advare mot en mer restriktiv legemiddelpolitikk.
Stortinget vedtok nylig framtidens legemiddelpolitikk gjennom Legemiddelmeldingen. Det ble der lagt opp til en dreining av legemiddelpolitikken i en mer innovativ retning med mer vekt på rask tilgang til legemidler og mer klinisk forskning og en nødvendig kompetanseheving.
Tidligere gode grep forsvinner i Prioriteringsmeldingen
Legemidler står sentralt også i Prioriteringsmeldingen. Et helt kapittel er viet legemidler, samtidig som flere kapitler omhandler hvordan legemidler i praksis blir prioritert. I økonomiske termer er legemidler en beskjeden innsatsfaktor. Kun 6% av det offentliges helseutgifter går til legemidler. Legemidler er samtidig et helt avgjørende verktøy i pasientbehandlingen. Komiteen bemerket i forbindelse med Legemiddelmeldingen at den samfunnsmessige utviklingen framover tilsier et økt behov for kvalitativt bedre legemidler på en rekke terapiområder. Sykdomsbyrden for samfunnet blir større. Det tilsier at det bør investeres mer i helsetjenesten og bevilges mer til sykehusene, sa Ulltveit.
– Dette utgjør bakteppet for Prioriteringsmeldingen. Det er derfor viktig at de mange og gode grepene som Stortinget tok i februar ikke forsvinner under arbeidet med Prioriteringsmeldingen. LMI ser at det er en fare for at det kan skje på noen sentrale områder, sa Erling Ulltveit.
Slik LMI leser meldingen og de svarene som statsråden har gitt komiteen, legges det opp til en mer restriktiv legemiddelpolitikk. Sentralt her står signalene om en lavere offentlig betalingsvilje. Kun legemidler til behandling av svært alvorlige tilstander synes å bli gitt samme prioritet som i dag.
– Men hva med andre legemidler? Hva med dem som bare behandler alvorlig sykdom? Og hvordan skiller man mellom lite alvorlig, ganske alvorlig, alvorlig og svært alvorlig? Her gir ikke meldingen tydelig svar. Det er derfor en fare for at man vil nedprioritere nye innovative legemidler i forhold til dagens praksis, sa Ulltveit.
Individuell refusjon bør videreføres
Det neste som er problematisk er individuell refusjon. Med Legemiddelmeldingen ble ordningen effektivisert ved at spesialistkravet ble tatt bort. Det var et viktig grep. I Legemiddelmeldingen ble fortsatt individuell refusjon sett på som et sikkerhetsnett.
– Nå, få måneder senere, sees den på som et prioriteringsproblem. Individuell refusjon har aldri vært ment å være en bærebjelke i legemiddelpolitikken, men den skal fange opp dem som ellers ikke får et tilstrekkelig godt tilbud. Slik bør det fortsatt være, sa Ulltveit.
LMI er for å styrke den generelle refusjonsordningen. Hevingen av bagatellgrensen til en fullmaktsgrense på 100 millioner er derfor et godt og riktig grep som vi støtter fullt ut. Vi mener likevel at det også må være mulig å videreføre ordningen med individuell refusjon.
Se på forslaget vårt om betalingsmodell
Når det gjelder Nye Metoder, viser LMI til vårt forslag i notatet (1) om det bør åpnes for avtaler som gjør at nye legemidler kan tas i bruk tidlig.
– Her tar industrien ansvar, og dette gjør at helseforetakene kan få etterbetalt den rabatten man har forhandlet seg fram til. På den måten kan pasientene få raskere tilgang til nødvendig medisin gjennom den offentlige helsetjenesten enn i dag. Dette forslaget mener vi er bedre enn de forslagene som avvises i meldingen, sier Ulltveit.
Legemiddelpolitikken bør ligge fast
Samfunnsutviklingen tilsier at det framover må satses mer på nye legemidler og annen helseteknologi. Kortsiktige besparelser ved ikke å ta i bruk ny teknologi, kan bli dyrt for en helsetjeneste som må omstilles. LMI ber derfor komiteen slå fast at legemiddelpolitikken ligger fast.
– Komiteen bør signaliserer tydelig at den ikke ønsker en generell innstramning i opptak av nye innovative legemidler i norsk helsetjeneste, sa Ulltveit.
Fikk spørsmål om hemmelighold
Etter innlegget fikk Ulltveit og Ringard spørsmål fra første nestleder i Helse- og omsorgskomiteen, Kjersti Toppe (Sp), om hemmelighold av rabattavtaler. Hun lurte på hva Legemiddelindustrien kan gjøre for å endre praksisen internasjonalt for å få til åpenhet om legemiddelpriser.
– For å være helt ærlig, der tror jeg vi er helt maktesløse. Det er ikke noe vi får gjort noe med. Dette er beslutninger som tas på et helt annet nivå enn det vi har råderett over. Vi kan ønske åpenhet så mye vi bare vil, det tror jeg alle også gjør. Samtidig ser vi at det dessverre er en nødvendighet i forhold til det som skal til for å få tak i nye legemidler, slik regjeringen også har redegjort for, svarte Ulltveit.
Hva med tilgangsavtaler?
Han fikk også spørsmål fra komitémedlem Ruth Grung (Ap), som ønsket å vite om forslaget om å ta i bruk nye metoder før det blir endelig godkjent, er prøvd ut i andre land.
– Hvert enkelt land lager sine egne systemer for pris og refusjon. Dette med avtalebasert tilgang – avtaleverk mellom industri og myndigheter – er noe vi finner i mange land. Men det norske systemet, med Nye metoder, er jo ikke direkte sammenlignbart med andre land. Så det forslaget vi i LMI har laget, er tilpasset den virkeligheten vi har i Norge, blant annet med Beslutningsforum og en ventetid mellom markedsføringstillatelse og beslutning, svarte Erling Ulltveit.