Psykiatri, legemiddelindustri og myter

Publisert 6. august 2018

– Det er så mange myter rundt legemiddelbehandling i psykiatrien, og i alle landene jeg har jobbet er det Norge som er mest kritisk til legemiddelindustrien, sier Else Høibraaten (64). Hun er lege og medisinsk sjef i Lundbeck.

– I psykiatrien som på andre sykdomsområder er det viktig med rett legemiddel til rett pasient til rett tid. Alle leger som skriver ut legemidler i psykiatrien bør vite hvordan legemidlene virker i hjernen, og hvordan de påvirker nevrotransmitterne. Vi som har utviklet disse legemidlene sitter på mye kunnskap som vi gjerne vil dele. Vi ønsker at legemidlene våre skal bli brukt riktig. Men i psykiatrien er det dessverre mange som ikke slipper oss inn, sier Høibraaten.

Hun er gift med lege og viserektor ved Universitetet i Oslo, Per Morten Sandset, og har to barn – hvor den ene går i foreldrenes yrkesfotspor. Men bare mor har gått over til legemiddelindustrien. Hun er oppgitt over at flere av hennes legekolleger er så skeptiske til bransjen hun jobber i, og er så stolt av. Spesielt i psykiatrien er skepsisen stor. Hun skulle ønske norske psykiatere var mer åpne for dialog, til det beste for pasientene.

Medisinsk sjef i 26 land

Else Høibraaten er utdannet lege fra Universitetet i Oslo og jobbet som allmennlege i Lier i 13 år før hun fant ut at hun heller ville bruke tiden på forskning. I 2002 fullførte hun en doktorgrad om østrogenbehandling og blodpropp før hun startet i stillingen som sjef for enheten for kliniske studier i Statens legemiddelverk. Både gjennom arbeidet med doktorgraden og i jobben i Legemiddelverket hadde hun mye samarbeid med legemiddelindustrien og fikk et innblikk i en bransje som på den tiden var ukjent for henne.

 

– Jeg så hvor mye som krevdes av dokumentasjon i godkjenningen av nye legemidler og hvor mye arbeid som lå bak dette, og ble mer og mer interessert i den biten. Det førte meg etter hvert til legemiddelindustrien, de første årene i Eli Lilly, forteller hun.

Eli Lilly er et forskningsbasert amerikansk legemiddelselskap etablert av farmasøyten Eli Lilly i 1876. Høibraaten fikk jobben som medisinsk sjef i en tid da selskapet kjørte en rekke kliniske studier i Norge, spesielt innen osteoporose og psykiatri. Men etter hvert ble studiene heller lagt til andre land enn Norge. Høibraaten fikk beholde jobben, og fikk utvidet ansvar; medisinsk sjef for Norge, Sverige og Danmark. I 2008 fikk hun tilbud om å bli medisinsk sjef ved selskapets store medisinske avdeling i Firenze i Italia. Det ble en bratt læringskurve for den kvinnelige norske legen – mennene i ledergruppen hadde ikke hatt en kvinne på laget før.

– Jeg måtte justere meg litt da, gitt. Og sørge for å ha allianser før jeg gikk inn i møtene, smiler hun.

I årene som fulgte flyttet hun først tilbake til Norge og ledet medisinsk avdeling i 26 land, før hun over en treårsperiode pendlet til England og ledet selskapets avdelinger i Storbritannia, Norden og Baltikum. Men med familie i Norge ble dette livet for hektisk, så hun dro hjem for godt og søkte lykken i et legemiddelfirma som krevde mindre reisevirksomhet. I det danskeide legemiddelselskapet Lundbeck er hun fremdeles. Med bare ett terapiområde, 5000 ansatte globalt. Else Høibraaten stortrives i legemiddelindustrien.

– I denne bransjen vil lederene dine deg vel, de ønsker at du skal utvikle deg og hjelper deg fremover på en helt annen måte enn jeg opplevde i det offentlige. Det blir satt pris på hvis du gjør en god jobb, så det er fantastiske muligheter i industrien.

Kjemper mot mytene

Hun brenner for psykiatrien, og for å bidra til å bygge ned stigmaene rundt den.

– Det er en myte at legemidler i psykiatrien ikke virker, at de bare har bivirkninger, at de kan være skadelige for pasientene. Det er feil bruk som er skadelig, ikke legemidlene i seg selv. Derfor er det så viktig at vi som har forsket frem legemidlene og kjenner dem ut og inn bør få overføre noe av vår kunnskap til legene som skal gi dem til pasientene. Slik at færre får feil medisiner, sier hun engasjert.

– Hva har gjort størst inntrykk på deg i legemiddelindustrien?

– Kompleksiteten. Hvor vanskelig det er å bringe et legemiddel frem – fra laboratoriet til pasientene – via kliniske studier. All kvalitetskontrollen hele veien. Den enorme investeringen som må til. Risikoen selskapene tar, der man kan ha kjørt studier som koster milliarder og som feiler i fase tre og dermed er helt bortkastet. I det hele tatt hele den lange, lange veien frem til pillene ligger i pilleglasset ditt. Det er en prosess som er viktig å forstå.

Som medisinsk sjef har hun ansvaret for den medisinske kvaliteten på alt Lundbeck gjør, både i Norge, resten av Norden og Baltikum. Hun sørger for at den medisinske informasjonen holder høy faglig standard, og at leger og pasienter som kontakter dem får gode svar.

– Vi har ikke lov til å reklamere for legemidlene våre til pasienter, men hvis pasienter kontakter oss med spørsmål har vi lov til å svare. Vi må imidlertid være varsomme, for vi kjenner jo ikke pasientens sykehistorie. Vi samarbeider med spesialister i psykiatri, blant annet om legemidler vi har i pipeline. Der kan vi diskutere behov og utfordringer blant annet, med alle som ønsker det, sier Høibraaten.

På andre terapiområder ønsker leger kliniske studier velkommen, men dette er mer utfordrende i psykiatrien.

– Lundbeck har kliniske studier både i Sverige, Finland og Danmark, men altså ikke i Norge. Her er man skeptisk til samarbeid med industrien. Det er trist, for samarbeid med spesialister og akademia er så viktig. Det bør være et kvalitetsstempel at du samarbeider med industrien, men her er det kan det virke som det er motsatt. Det finnes heldigvis unntak, og vi har også i Norge godt samarbeid med utvalgte fremragende grupper.

– Kjenner oss ikke

Høibraaten tror det kan ha å gjøre med at mange ikke kjenner industrien, og at mange bare har sett markedsføringssiden, som i tidligere tider nok kunne hatt bedre kvalitet.

– Mange sitter igjen med forestillingen om hvordan det var for 20 år siden, og det er den holdningen som dominerer. Men siden den gang er det jo tatt så utrolig mange grep at det er en helt annen verden. Jeg skulle ønske de kunne høre på oss fortelle om hva som ligger bak utviklingen av et nytt legemiddel, og se verdien av å sitte i internasjonale grupper og råd i disse prosessene. Det kunne ha styrket fagmiljøene. I Sverige og Danmark ser de dette, fordi de har hatt en egen industri lenge. I alle landene jeg har jobbet er det Norge som har den mest kritiske holdningen til legemiddelindustrien, sier Høibraaten.

Hun kan berolige skeptikerne med at det ikke er noen bransje som er mer kontrollert og regulert. Myndighetene følger med på alt som skjer, ned til minste detalj. Alle data fra alle studier blir publisert på clinicaltrial.gov – i tillegg til i eventuelle tidsskrifter – så ingenting kan skjules.

– Med egen erfaring fra forskning i akademia kan jeg påstå at kvaliteten på forskningen som gjøres i legemiddelindustrien er mye bedre enn noe av forskningen som gjøres i akademia, for den gås ikke etter i sømmene på samme måte. Det er lettere for en akademiker å putte en studie med uønsket resultat i en skuff. Legemiddelindustrien kritiseres også for å hemmeligholde bivirkninger. Det gjør vi ikke. Alle bivirkninger som fanges opp i kliniske studier rapporteres. Men alle bivirkninger blir ikke fanget opp i kliniske studier, for disse gjøres på en selektert gruppe pasienter. Så når legemiddelet kommer på markedet og brukes av alle slags pasienter, i alle aldersgrupper, med ulike tilleggssykdommer og i kombinasjon med andre legemidler – i millioner av kombinasjoner –  da dukker nye bivirkninger opp. Disse er det svært viktig at fanges opp og rapporteres til oss. Men vi er avhengige av at legene melder inn bivirkninger, og det syns jeg de kan bli flinkere til. I en del nye godkjenninger av nye legemidler er det krav om fase 4-studier, som er studier som gjøres etter markedsføringstillatelse. Dette blir mer og mer vanlig, og er en god måte å fange opp nye bivirkninger på, sier Høibraaten.

Hun understreker at det fortsatt er mange pasienter som ikke har det bra, og at det står igjen mye jobb på forsknings- og utviklingsfronten. Hun gir seg dermed ikke med det første, til tross for myter og skepsis blant en del kolleger. De fleste ser heldigvis verdien i det hun gjør.

– Det har nok å gjøre med at jeg etter 15 år i industrien står med rak rygg og er veldig stolt av jobben min. Pasientene kom først da jeg jobbet som fastlege, og pasientene kommer først i min jobb i legemiddelindustrien.

Les også:

Fra stolt sykehuslege til like stolt industrilege