Hvor mye er vi villige til å betale for persontilpasset behandling av kreftpasienter? Det var temaet for debatten. I panelet satt seniorrådgiver i LMI, Hege Edvardsen, fagdirektør i Helse Sør-Øst, Jan Frich, overlege og professor Åslaug Helland, professor og kreftforsker Stein Kaasa, generalsekretær i Kreftforeningen, Ingrid Stenstadvold Ross, og professor og onkolog Anne Hansen Ree.
– Medisinen ikke verdt prisen
Sistnevnte står i spissen for MetAction-studien, som ble startet i 2014, der pasienter med endestadium-kreft som hadde prøvd alt innen det vanlige behandlingstilbudet, skulle få tilgang til diagnostikk og behandling med presisjonsmedisin. De 26 pasientene fikk utført genanalyse, og 10 av disse fikk persontilpasset medisin som et resultat av genanalyse-funnene. Av disse opplevde 4 at kreftsvulstene skrumpet, og 2 av pasientene ble kurert.
Sammen med kolleger har Ree også beregnet kostnader per kvalitetsjusterte leveår (QALY) for de to pasientgruppene. De har anslått statens betalingsvillighet til å være 605 000 kroner per QALY, mens studien viste at totalkostnadene for bedret QALY per pasient var dobbelt så høy og med det ikke kostnadseffektive
– Prisen på medisinen er ikke verdt det, mener Hansen Ree.
– Rabattene er i snitt på 50 %
Men mye har skjedd på de åtte årene siden studien startet så grunnlaget for konklusjonene blir ikke helt riktige i dag, mener flere av de andre paneldeltakerne i debatten.
Hege Edvardsen, seniorrådgiver i LMI, gir imidlertid Ree ros for å ta initiativ til en studie som ser på kostnadseffektivitet til legemidler som brukes utenfor indikasjon. .
– Det er spennende at klinikere også setter seg inn hva som ligger i det å se på kostnadseffektivitet. For det er viktig å forstå beslutningene som tas i dette systemet også på det nivået. Og så sier Ree at hvis listepris halveres er det kostnadseffektivt. Hvis man da ser på hva Sykehusinnkjøp oppgir som gjennomsnittlig rabatt de oppnår på legemidlene, så er den på 50 %. Og da er vi jo der. Så vil det naturlig være innovasjonstopper innen enkelte terapiområder, og de kommer til en høyere pris. Men samtidig vil andre legemidler gå av patent og ned i pris. Vi har mange store pasientgrupper der standardbehandling nå har gått av patent, og man gjør store besparelser. Så over tid holder legemiddelbudsjettet seg ganske stabilt, selv om man – når man snakker om dette skulle tro at kostnadene går rett til værs. Det gjør de altså ikke, så det er viktig å se legemiddelutgiftene i en større sammenheng i stedet for å diskutere enkeltlegemidler som utgangspunkt i en slik debatt, sa Edvardsen.
Ulike tak på betalingsvillighet
Fagdirektør i Helse Sør Øst minnet også om at det finnes ulike tak på betalingsvillighet, avhengig av alvorlighet og absolutt prognosetap.
– Vi har rabatter på det nivået som Hege sier. Så for mange metoder blir det feil å se bare på utsalgsprisen, for det er den rabatterte prisen som gir utgangspunkt for beslutningene og prioriteringene vi gjør, sa Frich.
Åslaug Helland presiserte at tallene fra MetAction-studien er fra 8 år tilbake i tid.
– Så jeg tror ikke det nødvendigvis gjelder i dag. I dag har vi mange flere legemidler, og diagnostikken er helt annerledes, så det blir litt feil å diskutere akkurat den betalingsterskelen i dag, sa Helland.
Ree presiserte at for endestadium-kreft er det fortsatt kun 5 % som har nytte av presisjonsmedisin, så hun stiller seg spørsmålet om midlene burde vært flyttet mye lengre fram i behandlingen. Spesielt med tanke på presisjonsmedisin anno 2022.
– Raskere utvikling og tidligere behandling
Hege Edvardsen fikk derfor spørsmål om hvor villig legemiddelindustrien er til å gi behandling tidligere i forløpet.
– Vi har en verktøykasse som blir bredere og bredere, og industrien ønsker jo å tilgjengeliggjøre gode medikamenter for pasientene så tidlig som mulig. Men det må være trygt og sikkert, og man må ha god kontroll på hvordan det gjøres, og derfor må det gjøres i samarbeid med regulatoriske myndigheter. Innen kreft starter man gjerne utviklingsløpet i sadium 4 for så å bevege det fremover. Vi kjører jo våre studier i henhold til kriteriene fra de regulatoriske myndighetene, og det er en god dialog der nå for å se på hva er beste mulige måte å gjøre det på når man kommer over i mer persontilpasset behandling og får mindre pasientgrupper. Du får kanskje allerede data i fase 2 som tyder på at dette kan være et veldig godt alternativ. For pasientgrupper med store udekka behov vil man da ikke gå videre til fase 3, men få en midlertidig godkjenning på fase 2-data. Alt dette er med på å øke hastigheten på utviklingen og flytte behandlingen lengre frem. Og så er det viktig at diagnostikken etableres som et tidligere tilbud. Her har man gjort et stort løft med InPred, og snart kommer en ny strategi for persontilpasset medisin som trolig vil gi noen føringer i den retning, sa Edvardsen.
Fremtiden ser annerledes ut enn fortiden
Også Ingrid Stenstadvold Ross i Kreftforeningen presiserer at man nå treffer mye bedre på subgrupper, og at mye er i ferd med å endre seg med tanke på diagnostikk. Dessuten er en ny prioriteringsmelding på vei som kan ha betydning for hvordan betalingsvilligheten kan se annerledes ut i fremtiden.
– Vi må ikke glemme at fremtiden ser litt annerledes ut enn det fortiden gjorde, sa Ross.
Offentlig-privat spleiselag
I tillegg får norske kreftpasienter behandling i kliniske studier, og dette finansieres i stor grad av legemiddelindustrien.
Helland leder IMPRESS-studien, som også inkluderer pasienter med endestadium-kreft. Der deler det offentlige og industrien på regningen. Det innebærer blant annet at industrien betaler frem til pasienten har fått dokumentert en viss effekt før sykehuset tar over regningen.
– Løsningen vi har i IMPRESS ivaretar veldig mange hensyn. Der man er i et helt eksperimentelt landskap, gir legemiddelindustrien medikamentene. Der man er enige om at man er på sporet av noe interessant, og etablerer en ekspansjonskohort, sier industrien at de tar de første 4 månedene. For de som har effekt i denne gruppen, tar staten så over finansieringsansvaret for. Da vet vi at det ikke er eksperimentell behandling, men en behandling som har dokumentert effekt, og da er det helt uproblematisk for oss å si at «den regningen tar vi». Vanligvis har legemiddelindustrien gjort hele jobben med å samle dokumentasjonen, så dette er en ny måte å jobbe på, som jeg tror vi kommer til å se mer av, sa Frich.
Det tror også Hege Edvardsen.
– Vi begynner å få en god tradisjon for offentlig-privat samarbeid i Norge. Vi starta med INSPIRE, nå har vi CONNECT, IMPRESS og InPred, vi har fått NorTrials som nå rulles ut, og alt dette må vi bygge videre på – også innen andre felt enn onkologi. Så vi kommer til å se mer av alternative prisavtaler i fremtiden. Har har både myndighetene og legemiddelindustrien et felles ansvar for å finne løsninger for tilgjengeliggjøring av nye behandlinger til norske pasienter, sier Edvardsen.
Ingrid Stensvold Ross fikk avslutningsordet og oppsummerte møte med å si at det er positivt at vi er bedre på offentlig-privat samarbeid, men at det fortsatt tar for lang tid å få nye legemidler tilgjengeliggjort til norske pasienter. Hun er optimistisk, men fortsatt utålmodig.