LMI arrangerer ulike fagdager med viktige tema som bør løftes inn i debatten i forkant av ny melding. Denne gangen diskuterte og belyste vi problemstillinger som vil være relevante inn til ekspertgruppene «Tilgang og prioritering» og «Åpenhet i prioriteringer», dette er to av de tre ekspertgruppene som skal levere kunnskapsgrunnlag i forkant av den nye prioriteringsmeldingen. Temaene på møtet ble blant annet belyst fra klinikernes, pasient og industrien sitt perspektiv.
En rekke representanter fra legemiddelindustrien, offentlige etater som Sykehusinnkjøp, Statens legemiddelverk, Nye metoder og sekretariatsledere for ekspertgruppene, pasientorganisasjoner og klinikere, var til stede blant de 120 deltakerne på fagdagen som fant sted på The Hub i Oslo onsdag 22. november.
Seniorrådgiverne på markedstilgang i LMI, Katrine Bryne og Karoline Knutsen, ledet den første delen av møtet, hvor vi stilte spørsmålet om norske pasienter har et likeverdig behandlingstilbud i dag.
Tone Wilhelmsen Trøen, fra Høyre, som er leder for helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, åpnet møtet med en innledning om hva som er viktig i prioriteringsdebatten.
– Vi kan ikke heve oss over de økonomiske rammene, derfor må vi gjøre prioriteringer. En åpen og demokratisk diskusjon er avgjørende for å komme frem til hva vi mener med prioritering. Stortinget tar prioriteringsdebatten på alvor, og vi må nå vurdere behovet for å gjøre endringer, sa Trøen.
Klinikerne en vesentlig del av løsningen
Jan Frich, administrerende direktør på Diakonhjemmet sykehus, snakket om ulike perspektiv for en likeverdig pasientbehandling.
– Vi har individperspektivet, gruppeperspektivet og det internasjonale perspektivet. Disse perspektivene gir ulike svar på om pasienter har et likeverdig behandlingstilbud i dag. Ingen systemer er perfekte, men likeverdighet er noe vi bestreber, og dette må vi tenke på når vi diskuterer prioriteringsspørsmål, sa Frich.
Fredrik Holmboe, samfunnsøkonom i AbbVie, hadde et innlegg hvor han stilte spørsmålet om den medisinske utviklingen kan håndteres innen helseøkonomifaget.
– Klinikerne må bli mer involvert fremover. Vurdering på gruppenivå kan få reelle konsekvenser om vi gjør feil, også om vi holder tilbake tilgang. Hvis vi skal klare å håndtere den medisinske utviklingen, så må vi videreutvikle systemet og ta i bruk de verktøyene vi har, som registerdata, fageksperter og alternative avtaler. Her er klinikerne en vesentlig del av løsningen, sa Holmboe.
Supplement til det offentlige helsevesenet
Andreas Stensvold, avdelingssjef ved kreftavdelingen i Sykehuset Østfold, snakket om viktigheten av kliniske studier, og offentlig-privat samarbeid.
– Studier er utrolig viktig, dette burde være hovedfokus på sykehusene. Jeg drømmer om at vi kan få samlet studier i Norden.
– Et godt offentlig-privat samarbeid er etter min mening noe av det beste. Vi trenger et sterkt offentlig helsevesen, men av og til trenger vi private aktører som korrigerer oss, sa Stensvold.
Stine Høibak-Nissen, spesialrådgiver i Kreftforeningen, snakket om likeverdighet.
– Det finnes ikke en enkel løsning, prioritering er utrolig krevende i praksis. Det viktigste vi må gjøre er å sørge for raskere tilgang generelt sett, og at vi tar i bruk de helseøkonomiske verktøyene som finnes, sa Høibak-Nissen.
Marius Normann, medisinsk ansvarlig ved Kreftklinikken, la frem tall for å vise omfanget av behandling med nye legemidler i privat sektor.
– Vi har som mål å være et supplement til det offentlige tilbudet, der pasienten kan ha nytte av det. Vi forsøker å fylle behandlings- og utredningstomrommet mellom forskingsfronten og implementert klinisk praksis i offentlige sykehus.
Tid og tillit som to viktige faktorer
Tarje Bergdahl, medisinsk direktør i Novartis, tror en del av løsningen i fremtiden blir å se på og vurdere avtalene myndighetene går inn med.
– Vi må operere med ulike finansieringsmodeller, og finne en måte vi kan prise inn risikoen slik at vi bedre kan håndtere usikkerhet og sikre raskere tilgang i påvente av mer dokumentasjon. Midlertidig godkjennelse blir viktig, og det samme blir data fra pasientregisteret, sa Bergdahl.
Thomas Axelsen, leder for samfunnspolitisk seksjon i Kreftforeningen, ledet del 2 av møtet, som handlet om hvilken rolle klinikerne bør ha ved innføring av nye behandlinger.
– Det er viktig at klinikerne involveres i dette arbeidet, og her er to nøkkelord tid og tillit. Ventetiden på nye behandlinger må være så kort som mulig. Når det sies nei til innføring av nye behandlinger, så er det viktig at det er tillit til beslutningen som blir tatt, sa Axelsen i sin innledning.
Alexander Fosså, forsker og lymfomlege på Radiumhospitalet, snakket om klinikernes rolle i metodevurderinger.
– Det er en jobb som må gjøres for å sikre at klinikerne kommer til orde i metodevurderingene på en ordentlig måte med nok tid og kunnskap. Klinikere er rådgivere på blant annet hvordan man skal implementere kliniske data, da trenger man råd for at det skal bli treffende for norske forhold.
Fredrik Schjesvold, leder av Oslo Myelomatosesenter fortalte om rollen til LIS-spesialistgruppe i tidlig faglig vurdering.
– Det er snakk om tidlig faglig vurdering av sammenlignbarhet, på effekt og bivirkninger. Dersom produktene er sammenlignbare så går veien videre raskere. Formålet er å sikre raskere tilgang, og redusere antall metodevurderinger, sa Schjesvold.
Etablere nasjonale, tverrfaglige nettverk
Kristin Ørstavik, overlege ved Oslo Universitetssykehus, hadde et innlegg om hvordan utvelgelsen av klinisk ekspertise er i en fremtid preget av persontilpasset medisin og sjeldne sykdommer.
– Før var det lite forskning på sjeldne sykdommer, og det fantes lite medikamenter. Nå godkjennes det stadig nye medikamenter, og det er mye om dette i media, med flere stemmer som roper høyt. Det er vanskelig å gjøre store studier her. Vi trenger en god og bred involvering fra et samlet fagmiljø, og det er viktig med ærlighet rundt det vi ikke vet om langtidseffekter og bivirkninger. Også fra industrien sin side.
– I fremtiden må vi etablere gode nasjonale, tverrfaglige nettverk. Vi opplever ofte at det blir stille etter at en medisin er godkjent. Da står vi alene med alle de etiske vurderingene, og det blir stille fra Nye metoder og firmaene. Vi trenger oppfølging, og tilbakemeldinger, ba Ørstavik om.
Eline Aas, professor i samfunns- og helseøkonomi ved Universitet i Oslo, og Erik Magnus Sæther, partner i Oslo Economics, hadde innlegg om hvordan systematisk klinikerinnspill kan redusere usikkerhet og bidra til raskere innføring av nye behandlinger, og om CONNECT, en pilot for systematisk bruk av fageksperter for å redusere usikkerhet.
– Klinikerne må være involvert i premissene for analysene
Mot slutten av møtet ledet Axelsen en panelsamtale mellom innleggsholderne i del 2. Han startet med å spørre panelet om hvordan klinikerinvolvering i Nye metoder har endret seg, og hvordan klinikerinvolveringen fungerer i dag.
– Vi må hele tiden evaluere og se om vi er på riktig vei. Vi ønsker å bruke ressurser der det er nødvendig, vi må være mer presise i vår tilnærming. Der vi ser at det er usikkerhet må vi få i bruk nye metoder for innføring. Vi ønsker å kunne tilby best mulig behandling så raskt som mulig, sa Jan Frich.
– Involveringen fungerte bedre da metodevurderinger begynte. Nå blir det ikke satt opp fysiske møter med flere klinikere, hver enkelt fagekspert svarer på konkrete spørsmål uten konsensusmøter. Intensjonene er bra, men føler ikke at det har skjedd noe. Det er lettere å forklare til pasientene at behandlingen er for dyr i forhold til gevinstene, men om premissene til grunn er feil så er det vanskelig å stå inne for det. Disse premissene for analysene må klinikerne være involvert i. Digitale, korte møter med de som gjør analysene har jeg ikke sett, og det har ikke vært forsøk på å få til dette. Det er rart at vi ikke få mulighet til å diskutere med ekspertgruppene og de som skal gjøre analysene, sa Fredrik Schjesvold.
– Tidligere var det en bredere og dypere involvering av klinikerne, jeg følte at det var nyttig. Nå er involveringen skrelt ned til nesten alibi-funksjon. Det må allokeres tid om det skal gjøres skikkelig, og det er en krevende jobb å gjøre, sa Alexander Fosså.
– Vi ønsker at pasientene skal få tilgang fort. Det må være transparens på hvordan vurderingene gjøres, og det er fint å legge opp til forenkling der hvor det kan passe. Det er en del ting vi må slutte å gjøre, sa Fredrik Holmboe.
