Hjelvin har jobbet mange år som anestesilege, hovedsakelig ved Rikshospitalet og Sykehuset i Østfold, og har i tillegg 20 års erfaring fra luftambulansetjenesten.
– De kliniske studiene våre er det som ligger til grunn for godkjenning av nye legemidler. Alle våre studier er både designet og satt i gang i samarbeid med myndighetene, som på forhånd definerer hva som kreves av dokumentasjon. Og det vi kommuniserer til myndighetene er ikke resultatene av studiene, det er alle dataene som ligger til grunn. Og så gjør de seg opp sin egen mening ut fra disse dataene. De forholder seg ikke til artikler og publikasjoner. Det finnes rett og slett ingen mulighet for oss til å hemmeligholde eller underslå forskning, sier Hjelvin.
En av industriens stemmer
Vi møter ham i Pfizer sine lokaler på Lysaker, der de 85 ansatte jobber under samme tak som blant andre Bayer, Janssen, GSK og Forskningsrådet. Pfizer har over 100 medisiner på det norske markedet, til behandling av blant annet kreft, revmatiske sykdommer, sjeldne sykdommer, mage-/tarm- og hjerte-/karsykdommer, samt vaksiner. I tillegg har de flere legemidler i pipeline, altså under utvikling. Selskapets visjon er å være en pådriver for riktig legemiddelbruk i Norge. Erik Hjelvin er 60 år og – kanskje som leger flest – opptatt av å ta vare på helsa. Han løper, padler, seiler og går på ski. Med to barn, to bonusbarn og tre barnebarn har han ikke fritidsproblemer, men han prioriterer likevel gjerne å delta i en debatt eller to på kveldstid for å bidra til at legemiddelindustriens stemme også blir hørt. Blant annet deltok han i Kåkå Kverulantkatedralen, der temaet var «Legemidler, forskning, manipulasjon og hemmelighold».
– Det var en morsom setting. Panelet var stort sett satt sammen av industrikritiske deltakere, og i salen satt det 150 personer som alle var kommet for å se de andre ta rotta på legemiddelindustrien. Men det skjedde ikke. Jeg syns det ble en god debatt der alle fikk komme til orde og få kommentere påstandene på saklig grunnlag. Mange kom bort etterpå og sa de nå skjønte at saken var helt annerledes enn de hadde trodd, så det er virkelig verdt å stille opp i slike debatter. Jeg ser det ikke som min oppgave å endre synet til noen, men å få frem de korrekte fakta slik at bildet av det vi i industrien holder på med ikke blir så fordreid og skjevt. Jeg er stolt av jobben vi gjør, stolt av forskningen vi gjør, og vet at den er solid og ordentlig. Det er ikke så mange som snakker om juksefrekvensen i akademisk forskning, den er langt høyere enn i industrien, sier Hjelvin.
Ønsket seg vekk fra hierarkisk struktur
Han har vært ute en vinternatt før. I mange år var han trofast lege om bord i luftambulansetjenestens SeaKing-helikoptre ved siden av jobben som barneanestesilege ved flere store sykehus. Ved Sykehuset i Østfold var han seksjonsoverlege og avdelingsoverlege, og innimellom slagene tok han en mastergrad i helseadministrasjon og helseøkonomi.
– Men så fant jeg ut at jeg hadde lyst til å se om det jeg hadde lært både i yrkeslivet og i mastergraden også kunne brukes utenfor det offentlige helsevesenet. Og ikke minst var jeg fristet ved tanken på å jobbe i en mindre hierarkisk organisasjon. Først prøvde jeg meg ved et privatsykehus der jeg jobbet med oppbygging av kvalitetssystemer for ISO-sertifisering av operasjonsvirksomheten. Men da det dukket opp en stilling som medisinsk sjef i GSK var jeg i gang, smiler Hjelvin.
Overgangen var stor. Han gikk fra en verden han kjente som sin egen bukselomme til å gå over til en langt mer ukjent en. Men han hadde en inngangsport han var godt kjent med; kliniske studier.
– Opp gjennom årene har jeg som lege i det offentlige helsevesenet jobbet med kliniske studier – både egen forskning og industrifinansierte studier. Industristudiene opplevde jeg som veldig profesjonelle og med god kvalitet. Men det var også alt jeg visste. Det som har slått meg både i GSK og her i Pfizer er kompetansen, dyktigheten og ikke minst engasjementet til de ansatte. Det jobber utrolig mange dedikerte og hjelpsomme mennesker her, som har et felles mål; å gjøre alt vi kan for å hjelpe pasienter til å få den beste mulige behandlingen, og hjelpe legene til å ha de beste verktøyene i sin verktøykasse, sier Hjelvin.
Møtes med nysgjerrighet
Når han møter legekolleger som ikke jobber i industrien, blir han møtt med en åpen nysgjerrighet. De lurer på hvilke jobbmuligheter som finnes og hva arbeidsoppgavene hans går ut på.
Svaret på det siste spørsmålet er at som medisinsk direktør i et globalt legemiddelfirma er du ansvarlig for de medisinske funksjonene i selskapet.
– Det er alt fra registrering av legemidler til bivirkningsrapportering, medisinsk informasjon, produktlager, produktkvalitet, kliniske studier og såkalt medical affairs, altså intern og ekstern opplæring om det medisinske grunnlaget bak Pfizers medisiner. I tillegg er jeg medisinsk rådgiver for selskapets daglige leder og ekstern talsperson i medisinske spørsmål, sier han.
Han er ikke alene om den medisinske kompetansen, for i legemiddelindustrien jobber det mye helsepersonell.
– Dette er et hus fullt av farmasøyter, i tillegg til annet helsepersonell som sykepleiere, tannleger, fysioterapeuter og leger. Våre medisinske rådgivere, som er leger eller personer med en annen solid naturvitenskapelig bakgrunn og erfaring, har som hovedoppgave å oversette våre studier og dokumentasjon slik at det kan brukes til opplæring både internt i Pfizer og av eksternt helsepersonell og akademikere. Målet er å gi et best mulig grunnlag for å vurdere bruken av våre legemidler.
Kjemper for kliniske studier
Hjelvin understreker at kliniske studier er bærebjelken i legemiddelindustrien. At tallet på kliniske studier i Norge går ned, mener han er trist, og har sammensatte årsaker.
– Vi skal være såpass ærlige å si at det ikke ene og alene er helsevesenets skyld. Industrien har også gjort en del grep som har gjort det vanskeligere å samarbeide med oss, for eksempel å overlate den praktiske oppfølgingen av studiene til innleid personell som ikke har noen tilknytning til firmaet som gjør studiene. Men til tross for dette øker antall kliniske studier i Europa mens nedgangen fortsetter i Norge. Det har nok mye med prioriteringer og organisering i det offentlige helsevesenet å gjøre. Kliniske studier er ikke et måleparameter for sykehusdriften, og dermed blir det en salderingspost. I tillegg er mange helseforetak delt opp i divisjoner og underavdelinger, noe som vanskeliggjør samarbeidet som er avgjørende for en god gjennomføring av en klinisk studie. Det er på en måte stengt mellom avdelingene og divisjonene. Som selskap må vi ha en kontrakt før vi kan sette i gang en klinisk studie, og slik det er nå må ha en kontrakt med klinisk avdeling, en med laboratoriet, en med radiologisk avdeling, en med røntgenavdelingen og vi må ha et tilstrekkelig pasientgrunnlag. Organiseringen av sykehusene gjør at disse prosessene tar veldig lang tid og går ikke alltid like glatt, sier Hjelvin.
Den store ulempen med dette er at de globale selskapene gir opp, og finner andre land å kjøre sine kliniske studier i. Dette går ut over norske pasienter, for i kliniske studier får man tilgang til den aller nyeste behandlingen. Det går også ut over sykehusene som går glipp av økt behandlingskapasitet, økt kunnskap om ny behandling og økonomiske besparelser. Industrien betaler i snitt 156 000 kroner til norske sykehus for hver pasient som deltar i en klinisk studie. Ressursene går til å frikjøpe tiden til helsepersonellet som gjennomfører studien, samt til å dekke utgifter til utstyr og medisiner.
Erik Hjelvin mener at det som må til for å øke andelen kliniske studier i Norge er en endring i måten sykehusene er organisert på internt, slik at når man som legemiddelselskap kommer med forespørsel om å delta, har man ett sted å forholde seg til. Det må være tilstrekkelig med personale som kan bistå – alt fra radiografer til patologer – og avdelingene må samarbeide slik at pasientgrunnlaget blir stort nok. I tillegg er det viktig at kliniske studier, både offentlig og industrifinansierte, blir sett på som viktig i utviklingen av helsevesenet, og at det meritteres og telles med i virksomhetens KPI-er.
– Hvis alt dette er på plass, og igangsettingen av en klinisk studie går raskt, da legges dette merke til internasjonalt og man tiltrekker seg flere studier senere. Det lønner seg, for med flere studier og god organisering går det fra å være bryderi og utgiftspost til å bli en inntekts- og effektiviseringskilde for sykehuset til det beste for pasientene, sier Hjelvin.
Ser lyst på fremtiden
Takket være politisk vilje og et nybrottsarbeid i Helse- og omsorgsdepartementet er det utviklet en indikator for å måle den kliniske studieaktiviteten på norske sykehus. Dette er et steg i riktig retning, mener Hjelvin, men understreker at det ikke hjelper med en indikator hvis den ikke brukes. Han er derfor spent på resultatet.
Fremtiden for norsk legemiddelindustri ser han lyst på, i alle fall med tanke på rekrutteringen. Da norske forskere, doktorander og postdoc-er fra universitetene nylig fikk mulighetene til én-til-én-møter med ansatte i biotek- og legemiddelindustri i Forskningsparken, var interessen stor.
– Jeg og min kollega fra Pfizer hadde 30 slike én-til-én-møter med meget dyktige og velkvalifiserte unge mennesker som snuste på en jobb i industrien. Så jeg ser lyst på fremtiden med tanke på rekrutteringen. Vår legitimitet ligger i vår kompetanse og kunnskap, og det er viktig å både være bevisst på, og ivareta, sier Erik Hjelvin.